-Au, Sorgenfri krenger så mye at bokhyllen skjærer meg i ryggen! Johan må ha en tøff jobb der ute i denne vinden, det er sjelden vi krenger så mye. - Er det ikke snart på tide å reve? Dette er hard belastning på riggen, og det'er umulig å sove I denne stillingen. - Hva, roper Johan? Holder vi på å kullseile? Ne-eiii! - er så sliten, og har så vondt i hodet, orker ikke å røre på meg, kommer til å drukne med Sorgenfri. Hjelp! Vannet strømmer inn! Hodet verker! Klarer ikke å bevege meg, hva er det som er galt? Med ett bråvåkner jeg dyvåt av svette - det var bare en drøm! Lettet synker jeg ned på bokhyllen igjen. Vi ligger jo bare på kryssen i rolig farvann, ingen grunn til bekymring. Håper det er lenge til min vakt, for jeg har fremdeles vondt i hodet. Festen i går må ha vært litt av et ball, det er lenge siden jeg hadde slike store tømmermenn. - Fest? Tømmermenn? Noe er allikevel alvorlig galt. Kroppen er treg, og jeg må klype meg i armen for å kjenne etter at jeg ikke drømmer igjen. Gårsdagen kommer sakte tilbake. Ifølge mine omtåkete beregninger skulle vi ha ligget trykt forankret I Cebu city på Filippinene. Allikevel krenger båten så mye at jeg ligger meget ubehagelig oppå bokhyllen. Møysommelig kommer jeg meg opp av køya, og ut i cockpiten. Her er det heller ikke særlig oppmuntrende; vindstille og lrmt og klamt som i en bakerovn. Inne i salongen ligger en fremmed og sover, og under Sorgenfri finnes det ikke mer enn 1/2 meter med vann. Dekk og cockpit er fullendig tilgriset med illeluktende havnegjørme, og jeg vet kun en ting med sikkerhet; jeg må lide av et alvorlig hukommelsestap!

- God morgen, den fremmede hilser meg i perfekt norsk, og stikker et hvitt morratryne opp av luka. - Hva er galt? Jeg trodde jeg sov stående - helt sprøtt, ikke sant? Han ler.

Mitt hukommelsestap må omsider ha gått opp for mannen, for han strekker fram hånden. - Ørnulf fra Drammen, vi møttes I går. Johan titter opp av luka, og ser desoritert og forflamset ut han også. - Hva skjer? Jeg trodde vi lå på stiv kryss, hvor I all verden er det blitt av alt vannet? Men munnen min er så tørr som sandpapir, så jeg bare rister hjelpeløst på hodet. Litt av en førstenatt vi må ha hatt her i Filippinene. Johan setter over kaffen med maks utslag på slingreprimusen, og mens vi alle prøver å holde oss fast i cockpiten, hjelper vi hverandre med å få satt på plass brikkene fra det siste døgnet.

Det tok 30 timer fra vi ankom øya Mindanao til vi kunne se lysene fra Cebu ciy. Det var nå ett år siden vi forlot Vina del Mar i Chile, og selv om Stillehavet er stort, øyene og befolkningene her desto mindre. Selv Suva, hovedstaden på Fiji, har bare 76 000 innbyggere. Forventningene steg derfor himmelhøyt da vi nærmet oss millionbyen Cebu. Forandring fryder jo alltid, og etter å ha reist fra den ene vakre tropeøya til den andre i ett år, var forandringen vi opplevde i Cebu meget frydefull. En død hund hilste oss velkommen til storbyen der den drev forbi oss oppblåst som en ballong i det møkkete havnebassenget. Store moderne lasteskip sloss om plassen med små trebåter, og det var et herlig kaos av larm, stemmer og eksos overalt. Bak havnefasaden ruvet storbyjungelen, og vi kunne nesten ikke vente med å slenge oss fra bar til bar. Å legge Sorgenfri ved siden av disse store skipene var utelukket, så vi fortsatte oppover sundet på leting etter yachtklubben vi hadde hørt skulle befinne seg her i Cebu. Noen master i det fjerne pekte til slutt ut stedet, men da vi nærmet oss, oppdaget vi til vår store skuffelse at det lille utgravde gjør mehullet som kalte seg yachtklubb, lignet mer en overfylt parkeringsplass. Og hvor dan i all verden skulle vi klare å få Sorgenfri inn selv om det var plass, det var jo ingen åpning inn til bassenget! Vi ankret opp utenfor, og satte vår salomonkano på sjøen for å undersøke nærmere. For å komme oss inn I selve bassenget hvor de andre seilbåtene lå, måtte vi dra kanoen over den stinken de gjørmebanken som omga hele området: Litt av en vollgrav, tenkte jeg der jeg vasset i land med gjørme til knes. - Welcome to Lapu Lapu! Mannen som står og luker ugress i blomsterbedet slår ut med armene når vi endelig er på land. Lenge siden vi hadde nordmenn her. Vi blir en smule perplekse, men han fortsetter på perfekt engelsk: - Jeg så flagget på båten deres.

På spørsmål om hvem som er ansvarlig for yachtklubben, peker mannen på seg selv: «EI commandante», sier han, men vil ikke høre hva vi har å si, nei, nå må vi bli med ham og få oss en San Miguel. - Vet du om et trygt sted vi kan legge båten, spør vi litt bekymret, men mannen bare vinker oss med til bakgården og sier - No problem. Vi følger spente etter ham i all kloakken. Hu sene er bare skur satt opp av finrerplater og bølgeblikk. Det kryr av mennesker, som alle titter på oss og peker og fniser. - Det er fordi dere ikke bruker sko, forklarer el commandante. - Alle hvite har masse penger, og alle med penger har sko. Han er selv tydelig interessert i dette mysteriet, vi har jo i tillegg egen båt. Men vi har vært borte i dette med å gå barbeint før, og trekker bare på skuldrene. Som gjest på Filippinene, blir en spandert på, og selv for en fattig mann som el commandante overholdes dette. Han, hans kone og to døtre driver også en liten skjenkebod på si, så den iskalde San Miguelen sitter løst. Selv om prisen ikke var mer enn en krone, vridde vi det til at det var vi som spanderte. En løsning som ble godt mottatt av familien, og som døyvet vår egen samvittighet. - Imorgen ved høyvann trekker vi båten deres inn i bassenget. El commandante har nå virkelig fått blod på tann, og selv om vi ikke helt skjønner hvordan det er mulig, slår vi oss til ro med hans utsagn og overgir oss til San Miguel.

Dag ble til kveld, og fremdeles med størknet søle på knærne og enda mer ustøe sjøbein, dro vi ut for å oppleve en filippinsk by aby night». Når vi kom opp på veien eskortert av el commandantes døtre og ble dyttet inn i sidevognen til en motorsykkeltaxi sammen med fem andre, begynte jeg å lure på om heller ikke vi skulle komme lenger enn Magellan gjorde for 400 år siden. Jordomseilingen for hans del endte her på denne lille øya Lapu Lapu utenfor Cebu city, som i dag bærer navn etter høvdingen som drepte ham. Senere fikk vi erfare at syv i en og samme motorsykkeltaxi slett ikke var mange. Vi rakk ikke til Cebu city, for skjenkebodene i Lapu Lapu city var lik mange som antall husstander, og selv om ikke hadde lånt mer enn 100 kroner av el commandante, er dette en formue når en får øl og rom for ei krone.

Billig alkohol og lang tid på sjøen er en farlig blanding. Det siste jeg husker den natten i Lapu Lapu city før jeg våkner syk og svett oppå bokhyllen i Sorgenfri, er ansiktet til en utrolig vakker jente som smiler til meg, og håpefullt spør om jeg er ugift.

El commandante var god for sitt ord. Da høyvannet kom og Sorgenfri rettet seg opp, var det akkurat nok vann i åpningen til bassenget til at vi kunne presse oss inn. Der inne var det utrolig nok gjort plass for oss ved at noen av båtene sto høyt og tørt selv på høyvann, og med liten lyst til å sove på bokhyllen eller sove stående igjen, festet vi lange trosser fra masten til land. Ørnulf hjalp til, og løp rundt med sin kritthvite kropp innrullet i et av lendekledene våre fra Mikronesia. På vei ut til nachspiel i Sorgenfri natten før hadde vi kantret med den ustøe salomonkanoen vår, så det var til og med søle i lommene på den våte dressen til Ørnulf. Alle lo og pekte, og bilene tutet på ham der han gikk rundt og vrikket litt ekstra på rumpa for jentene - for alle her på Lapu Lapu kjente Ørnulf fra Drammen.