Peder, få fram hagla! En båt har fulgt etter oss i lang tid, og han følger etter oss selv om jeg endrer kurs, melder Johan nervøst. Først nå merker jeg det høye turtallet på Volvo Penta'en vår, og jeg kaster meg inn i skapet forut og får dratt fram de forskjellige delene til hagla som er møysommelig gjemt for nysgjerrige tollere. Nå får vi igjen for å ha ignorert alle advarslene vi hadde fått om risikoen ved å seile til Filippinene. Pirater angriper ikke oss, mente vi hovmodig, og skulle som eneste båt begi oss ut på denne sinnssyke seilasen. Skulle vi aldri lære? Greit nok at marinesoldaten vi traff på i Mikronesia overdrev litt vel mye da han bedyret at den eneste måten han ville krysse Filippinene på var på et godt bevæpnet marinefartøy. Min nervøsitet til tross, hadde jeg også en herlig spenningsfølelse i kroppen da jeg krøp ut i cockpiten, med mitt enløpete haglgevær ladd og klar til kamp. Hvem som ble mest skremte; oss eller de fredelige fiskerne som kom for å ønske oss velkommen til Filippinene, og ble møtt av et grovkalibret haglløp, er uvisst. Begge parter dro i hvert fall raskt hvert til sitt.

Med tiden skulle vi lære at selv i Filippinene er det mulig å gjennomføre en forholdsvis trygg seilas. Piratvirksomheten er bare overhengende i visse områder i sør, rundt Filippinenes nest største øy Mindanao, og i Zulusjøen. Selv der er sjansene for å bli utsatt for et angrep små, men den er der. Det var i Zulusjøen den norske seilelegenden Per Tangvald ble angrepet, og hans kone skutt av pirater for 25 år siden. Filippinere har mye våpen, og de brukes - selv ved den minste provokasjon.

I Manila traff vi Roberto Uy som hadde jobbet som kaptein på norske båter. Da vi fortalte at vi skulle seile sørover forbi Palawan til Borneo ble han straks engstelig. Muslim area, very dangerous! Her var det ikke snakk om å seile før vi var blitt skikkelig utrustet. Vi ble sendt på skytetrening på Marcos' gamle skytebane, og Roberto fant fram to skuddsikre vester til oss. På spørsmål om hva vi hadde av våpen, grein han på nesen da jeg viste fram den flotte 16 kal. enløperen jeg hadde fått av min bestefar. Piratene er tungt bevæpnet, og å vifte med en hagle foran dem, er som å prøve å jakte på bjørn med sprettert. Det vi trengte var et par granater, noe som er enklere å få tak i på Filippinene enn vin og sprit i Norge.

Vi ble altså stadig proppet med hvor farlig vår seilas ville bli, men selv om vi tok på oss de skuddsikre vestene av og til, var det mest for spasens skyld. Titt og ofte var det fiskebåter som kom opp til oss, og ble de for nærgående vinket og smilte vi bare, og fikk bare smil tilbake. Sorgenfri med sitt slitne utseende, kan nok ha hjulpet til med å frata en pirat lysten til bording, og vi regnet med at en for aggressiv holdning hos tilsynelatende forsvarsløse seilere, ville være som å underskrive sin egen dødsdom, dersom vi virkelig møtte noen pirater.

Selv ikke på vår seilas oppover det beryktede Malakkastredet mot Thailand støtte vi på noen sjørøvere. Hagla hadde jeg da gitt fra meg til ibanfolket på Borneo for at den skulle bli brukt til nyttigere ting, slik som villsvinjakt. Grapatene ligger nå på 3000 meters dyp i Det indiske hav, og de skuddsikre vestene solgte vi i Sør-Afrika.

En skal likevel ikke kimse av piratfaren, selv om det først og fremst er større skip som blir angrepet. Da vi lå i Sør-Afrika hørte vi om den norske seilbåten «Gullhår» som var blitt angrepet av godt bevæpnede folk i en fiskebåt utenfor Sumatra, rett etter at vi hadde passert samme område. Gutta i «Gullhår» slapp heldigvis med skrekken. Skrekk fikk også vår brasilianske venn Maurilo, da Sorgenfri igjen ble forfulgt av en fiskebåt en natt utenfor Brasils kyst. På dette strekket varjeg ikke selv ombord, men hadde tatt meg en avstikker med bussen ned til Chile. Da jeg senere møtte J ohan og Sorgenfri I Belem var den første «skipsskrøna» jeg fikk høre at Sorgenfri nå virkelig hadde hatt et møte med pirater. Båten hadde kommet helt opp på siden, og alle mennene ombord sto langs rekka og tittet sultent på lille Sorgenfri. Selv ikke det gamle trikset med å smile og vinke hadde fått gutta til å forandre ansiktsuttrykk. Maurilo, som er fra området, var sikker på at hans siste time var kommet, og selv om det ikke fantes våpen ombord lenger, hadde de alle harpunene og machetene liggende klare. Omsider dro allikevel fiskerne sin vei uten å fortrekke en mine. Kanskje var de pirater, kanskje var de bare nysgjerrige fiskere, kanskje så de ikke btyet med å angripe en båt som så så fattigslig ut. Eller kanskje det at Johan satt I luka og lot som om han snakket i radioen skremte dem fra å supplere den lave fiskerlønna ved å rane noen forsvarsløse «gringos». Selv om fiskerne overhodet ikke hadde ondt i sinne, er det lett å forstå hvordan slike episoder, gjennom mange fortellere, kan utvikle seg til overdreven piratfrykt i enkelte områder.