Bang! Skroget rister, masten klirrer og den nye luksusen av en elektrisk vifte gjør et hopp før den fortsetter å sveipe forpiggen. Jeg blir revet ut av svettedrømmene og kaver i ubehagelig panikk, før jeg kjenner den avtagende gnuringen mot skroget før det smeller igjen og jeg skjønner hva som skjer. Jeg hører det tropiske regnskyllet tromme mot dekket, og jeg er trett, men jeg vet jeg må ut. I det samme lyder messende og høyttalermetalliske stemmer over vannet. Klokken er altså fire om morgenen, og dette er dagens første bønn i moskeen. Mullahen lyder ikke blid, det er noe refsende i stemmen.

Det er bekmørkt når jeg kommer ut i cockpiten, men regnet strømmer avkjølende og rensende over kroppen. Jeg rister av meg søvnen, tar med meg lommelykten og plukker opp båtshaken på veien mot baugen. Der lyser jeg nedover ankerkjettingen, og ganske riktig, en svær tømmerstokk har hektet seg fast, og fem knops strøm presser den mot Sorgenfri. Dette er heldigvis et moderat eksemplar, en halvmeter i snitt og fem-seks meter lang - de største er det tredobbelte. Allikevel er den vanskelig å bli kvitt. Den har enormt drag, strømmen presser, og jeg klarer ikke å skyve den vekk med båtshaken. Så jeg klatrer ned på den mens jeg holder i baugen, og med spenntak mellom stokken og baugen får jeg i gang en pendlende bevegelse så beistet til slutt svinger til siden. Den skrubber langs skroget, og hele Sorgenfri skyves til siden. Når den forsvinner i mørket blir jeg hengende etter armene med brunt elvevann til knærne. aeg er glad det er mørkt, for moskeen har fått sponset nytt stereoanlegg fra Saudi- Arabia, og jeg er ikke høy nok i hatten til å like mullahens vredesbrøl hvis han oppdager mannen som henger naken på utstilling utenfor vinduet hans.

Sorgenfri ligger ankret i Kuching, en by 20 mil opp i en av de store elvene på vestsiden av Borneo. Singapore er bare 400 mil unna, men vi skal møte noen der først om en måned, og i mellomtiden blir vi her. For bortsett fra tømmerstokkene og annet rask som driver forbi, har øya, byen og menneskene her erobret våre hjerter. Vi ligger 30 meter fra elvebredden, og 20 meter innenfor ruver Kuchings største moske med gullforgylte kuplers Fem ganger daglig forkynnes den hellige skrift derfra med 10 000 watt. Ved siden av bor Hamdant Han er «ikkehardtpraktiserende» muslim som betyr at han sjelden går i moskeen og han liker å ta seg en øl. Og «hans hus er vårt» og har dusj og TV og skyggefull terrasse med utsikt over elven og fjellene bak. Og til Sorgerhi som langsomt kvitter seg med ruer og algevekster i bunnen. I gaten innenfor er det et mylder av boder og forretninger og restauranter med krydderhete og geniale retter for en halvtier. En sveivesymaskin produsert i Tyskland i mellomkrigstiden, med « livstidsgaranti» inngravert, kjøpte vi av en kineser der. Den skal forhåpentlig gjøre seilmakerarbeidet ombord enklere. Der er liv og røre og til og med dans om man vil. Men vi bør komme oss hjem i god tid før morgenens første bønn, ikke minst gjelder det oss som fortøyer kanoebn vår ved brygga til moskeen. Det hender jeg sover på land. Det er godt med en miljøforandring, men tømmerslagskipene gjør at en av oss stort sett tar natten ombord.

Nå som vi blir noen uker er det tid for å gå litt dypere enn det daglige vedlikeholdet. Deler av det elektriske anlegget var falleferdig og med mange «morsomme» løsninger. I fire dager ryddet jeg utstyr og «ting» fram og tilbake. Jeg strakte nye direkte kabler rundt hele båten og skiftet ut et korrodert distribusjonspanel. Da jeg kontrollerte utenbordsmotoren som vi ikke har brukt på et halvt år og hadde stuet nedenunder, fant vi nok en gang at unnasluntring t straffer seg. Vi hadde ikke skiftet girolje og kjørl gjennom ferskvann. Impelleren og deler i undervannshuset røk. Nå må jeg bestille deler og vi må koste på oss de pengene og frustrasjonene det medfører. For motoren trenger vi til mer forblåste og kaldere farvann senere.

Her i Kinahavet blåser det mindre enn ingenting, spesielt nå når vi befinner oss mellom de to monsuntidene. At vi er en grad fra ekvator, som snart skal krysses for tredje gang, hjelper heller ikke på vinden, men mye på varmen. Og vi blir innimellom til lettantennelige, svettende tropedyr med kløende og irritabelt temperament. Enhver tur utenfor solseilet I vindstilla er en lek med skjebnen, men vi er friske og infeksjonsfrie for tiden, og klarer oss bra uten daglige doser antibiotika.

Etter det enorme Stillehavet med rimelig stabile vinder, små atoller, få mennesker og minimal skipstrafikk, er Sør- Kinahavet en annen verden. Øyene myldrer av mennesker og moskitoer. Fiskebåter, djunker og oljeplattformer surrer rundt oss og vi rundt dem. Tankere og lasteskip fosser på vei mot Manila eller Hong Kong og Shanghai eller Tokio.

Vindstille er den klart verste tilstanden på sjøen, og kan drive selv en glassmanet til vanvidd, for bølgene hviler aldri. Seilene slår, båten ruller avsindig og kaffekjelen ramler i dørken i det øyeblikket du har fisket fram koppen som falt under primusen fordi du prøvde å redde sukkerboksen som slo ned rødspritflasken. Den formildende omstendighet her er at havet er så pass lite at dønningene flater ut etter hvert, og rullingen er dermed ikke så ille. Her er det stille i uker i strekk, så vi kan ikke bare sette oss ned og vente på vind som vi pleier. Men med en gammel og nøye pleiet, men inderlig hatet Volvo Penta som kun holdes i gang med nidkjær behandling og kunstig åndedrett, går det tregt. I løpet av et år og 10 000 n.m i Stillehavet brukte vi 100 liter diesel. Her har vi brukt det samme på en tiendedel av tiden og distansen. Sør-Kinahavet er navigasjonsmessig et enkelt hav. De farer som er, som drivtømmer eller pirater, er marginale, men uforutsigbare. Det er ikke mye man kan gjøre med dem. Vi hadde noen 2 lynnedslag ved siden av båten i en av de regulære tordenbygene, men sjansen for at de 1 skal treffe oss er faktisk minimal.

Snart kommer sørvestmonsunen til dette 1 området, men vi har ennå ikke bestemt oss for om det er den som skal fylle seilene til Sorgenfri, for den kommer fra feil retning. Så kanskje vi heller driver over ekvator, det vil i tilfellet bli tredje gang, og inn i sørøstpassaten. I mellomtiden er det altfor artig her på Borneo.

Men hvorfor og hvordan gikk det til at vi endte opp her? Ifølge de opprinnelige planene skulle vi vært tilbake i Norge nå, og Borneo sto aldri på planen! Men planer forandres og omstendighetene med dem. Riktignok er det bra å ha en plan - sesonger, vind, kart og formaliteter krever det. Men i langseiling, som i mye annet, bør man være beredt til å forandre planene, for noe nytt eller annerledes dukker ofte opp. Ideene og lystene blir annerledes, og det blir de, for kunnskapene og vinklingen forandres underveis. Eksotiske steder på den andre siden av kloden er kanskje noe helt annet når du selv kommer dit. Det er et betenkelig og trist faktum at steder sjelden blir bedre av mye informasjon og mange besøk. De beste stedene har du sannsynligvis ennå ikke hørt om, eller du tror det er umulig å komme dit. Og det er akkurat det som gjør dem så eksepsjonelle. Det uforutsigbare blir tiltalende. Vi er i hvert fall ikke i tvil om at de gangene vi har trivdes aller best, er de gangene da vi har slitt og tatt risikoer for å komme dit. Og hvem kunne gjettet at vi nå, når vi egentlig skulle ta vårpussen i Norge, i stedet dupper og svetter og padler og tygger i malariapiller langt oppe i en elv på Borneo?

I hvert fall ikke vi.