Under vår seilas hadde vi besøk av mange forskjellige dyr. De fleste av disse kom ombord mot vår vilje, eller de var mot sin egen vilje blitt brakt ombord, og endt som proviant. Andre igjen visste ikke engang at de hadde vært ombord, ettersom de allerede var proviant da de ble hengt opp i riggen.

Vi følte oss som barbarer da vi endte opp med å foreta en felles henrettelse av «Aleksandra» og «Robin». De to hønene vi hadde fått med oss fra Juan Fernandez-øyene, var festlige å ha ombord, og de lærte seg også i løpet av de ti dagene de var på Sorgenfri å sette skikkelig sjøbein. Hønene skrev imidlertid selv under.på sin egen dødsdom. Den endelige avgjørelsen fra vår side om å bruke riggklipperen, ble tatt da jeg holdt på å gå på sjøen etter å ha sklidd i hønedritt på dekket. Nesten samtidig med at jeg akkurat klarte å berge meg, hørte jeg høye banneord fra Johan som satt i salongen da han fikk en våt ladning fra «Robin». Høna hadde for anledningen plassert enden sin rett over takluka, og sendte sitt fornødne ned i nakken hans. Vi hadde fått nok, men ingen av oss hadde særlig lyst til å fungere som bøddel. Vi fordelte derfor skylden likt ved at Toffan holdt hønekroppen, Johan tok tak i hodet, mens jeg utførte selve halshoggingen.

I Mikronesia endte vi opp med å ha en firekilos kokosnøttkrabbe ombord i lengre tid. Denne sorten er landkrabber, derfor kunne vi oppbevare den hengende nede i en snor i taket, i påvente av dager med lite ferskmat. Kokosnøttkrabbene lever av kokosnøtter som de åpner med de kraftige klørne, og det var. nokså vanskelig å få et følelsesmessig forhold til denne skapningen som ville ha gjort kort prosess på hvilken som helst av våre kroppsdeler dersom den slapp til. Det oppsto etter hvert mange farlige situasjoner med krabben som hang og svingte i høy sjø. Etter å ha vært farlig nær ved å frarøve oss både ører og neser, havnet krabben i den store gryte, og ble i stedet hovedretten i et festmåltid av dimensjoner.

Vi hadde fått nok av skipsdyr for en stund, men tiden leger alle sår. Da vi seinere kom over en liten og forkommen «Hr. Nilsson»-ape, i ferd med å havne i bondens gryte på Filippinene, våknet ønsket om å ha en liten kjæledegge ombord. Her kunne vi i tillegg redde en stakkars dyresjel. Vi pekte på den lille apen som hadde mistet den ene armen i en dyrefelle, og var bundet til en stokk i bakken. - «Ongoy» very good, sa bonden og slikket seg rundt munnen. Handelen ble derfor relativt enkel, da vi som byttemiddel kjøpte en stor, feit and til bonden. Vi døpte straks den lille enarmede Ongoy, som er ape på filippinsk, og brakte ham ombord i Sorgenfri. Ongoy satte imidlertid ikke pris på vår innblanding i hans mørke skjebne, og bet og klorte da vi slepte ham med oss. Vel ombord tenkte vi som så at aper er redde for vann. Ongoy har I tillegg bare en arm, så den store svømmeren kan han ikke være. Derfor slapp vi ham likegodt løs ombord med en gang. Tilkoss for bare en arm var han utrolig til å klatre, og hele riggen ble nøye inspisert, før han slo seg til ro på oksehodet.

Det var en fryd å ha Ongoy ombord. Når vi seilte satt han enten og holdt utkikk på oksehodet, eller utførte balansekunster på spinnakerbommen. Kveldsvaktene som før var ensomme og lange, ble nå livet opp med selskap av denne krabaten som riktignok bare kunne filippinsk. Om Ongoy likte seg ombord er uvisst, men til tross for at aper er en delikatesse i Asia, var han det eneste av de dyrene som mot sin vilje havnet ombord i Sorgenfri, som aldri var i nærheten av ende som proviant.

Proviant var sauen vi fikk av Jerome på Falklandsøyene allerede før den ble båret ombord. - Den må henge luftig, og ikke få saltvann på seg, da holder den lengst. Dette var et råd det var meget vanskelig å overholde, ettersom vi skulle over Drake-passasjen mot Antarktis. Etter at den hadde fått sin første dusj i den første stormen der den hang i riggen, flyttet vi den ned på do under dekk. Vi var litt sjenerte til å begynne med. men vendte oss etter hvert til å ha sauen som tilskuer når vi gjorde vårt fornødne. Det var relativt kjølig under dekk, så sauen holdt seg godt hele den måneden det tok oss å fortære den, og vi trivdes godt med å ha dette «husdyret» ombord.

Andre vesener ombord var det ikke mulig å ha et like godt forhold til. Beveren som i Patagonia hadde forvillet seg ombord, og som vi fant død under vanntanken etter storrengjøringen i Valdivia, var meget illeluktende og særdeles uønsket. På Filippinene hadde vi, etter å ha sluppet unna lenge, omsider blitt invadert av de store tropekakerlakkene. Selv om de er uunngåelig under lange opphold i varme strøk, er de ikke mindre hatet. Eneste grunnen til at vi var spart for disse insekter i nesten to år, var vårt lange opphold sør i Sør-Amerika, hvor det er for kaldt for dem. Det året det tok oss å krysse Stillehavet, var imidlertid tid nok for disse menneskeelskere til å danne seg en motstandsdyktig koloni i Sorgenfri. Hvordan kommer de seg ombord i en båt? Ganske enkelt ved å gjemme seg blant matvarer, og da helst frukt og grønnsaker kjøpt på marked. Her har de gratis transport, men de er ikke snauere enn at de også kan legge egg I emballasje fra supermarked, som cornflakespakker. Selvfølgelig, det beste en kakerlakk vet er båter som ligger til kai, med trosser som motorveier strukket til land. Kakerlakkene er i sannhet en plage, og det er ikke minst deres størrelse skyld i. De kan bli på størrelse med mus, og bråker, bæsjer og spiser også like mye. I Valdivia hadde en rotte forvillet seg ombord, og selv om denne var uendelig mye større enn kakerlakkene, ga den seg uten mye motstand etter at Terje hadde sittet en hel natt med lykt og balltre i påvente av at den skulle vise seg. Den forlot skipet frivillig, men selv om vi gjorde livet surt for kakerlakkene helt siden de første brune antennene viste seg ombord, nektet de å gi opp. Insektene foretrakk å leve sammen med to snikmordere, som også nå og da tydde til kjemisk krigføring, framfor å erkjenne tap og gå på land. Selv om kakerlakkene spiser mye, vil det ikke dermed si at det er mulig å sulte dem ut. Neida, hvis en kakerlakk ikke finner fersk mat, spiser den bare matflekker og møkk, eller også sine egne egg, unger, eller hverandre. Det sies at kakerlakker er de eneste vesener som vil overleve en eventuell atomkrig, og skulle Sorgenfri bli rammet av en sultkatastrofe, så er det helt klart at kakerlakkene ville blitt de eneste overlevende ombord.

Sørafrikanske Gerry, som vi traff i Stillehavet, hadde sett det som sin livsoppgave å utrydde kakerlakkene i båten sin. Han kunne sitte hele netter med en lykt og notatblokk, og finne ut av insektenes svakheter og hemmeligheter. Selv om hans båt «Obsession» kanskje er den mest kakerlakkfrie båt jeg har vært borti, var heller ikke den helt uten, og Gerry måtte bombe den regelmessig med gift. Han ga oss et par bomber også, men selv om de hjalp litt, lot vi naturen ta knekken på den meget store kakerlakkolonien vi hadde ervervet oss. Vi hadde vært i kalde strøk før, og visste hvor ødeleggende det er på kakerlakkens moral. Etter som tiden gikk og vi seilte lenger og lenger nord i Canada og Grønland, ble da også våre seksbeinte fiender mer og mer utilpass i det kalde været, og stivbente begynte de å komme fram selv om dagen. Det var derfor relativt enkelt å drepe dem, men etterhvert foretrakk vi å se dem fryse i hjel, og frydet oss som sanne seierherrer. Til tross for vår avsky for disse brune insektene, ble vi ganske imponerte over hvor lenge de holdt ut i kulda. Selv etter over en måned i farvann med temperaturer ned mot 0 grader, var det noen av de største som levde, og som utviste en viss motstand når vi jaget dem. Den siste kom forfrossen krypende ut med hvitt flagg etter at vi hadde vært på Grønland i to uker. Uten å vite at den antagelig var den eneste av sin art som hadde nådd 73 nord, segnet den om ved våre føtter og var død.

Ongoy hadde bare tilsynelatende slått seg til ro ombord. Han ventet til en dag vi lå for anker ikke langt fra land, og motbe,viste vår hypotese om at aper er redde for vann. Eller han lærte oss en ny lov om at desperasjon lærer aper å svømme. Lekende lett klatret han ned ankerkjettingen, kjente litt på vannet, fant de 30 meget behagelige, og svømte så elegant i land og forsvant i skogen. Vi ble stående på dekk med meget lange masker og betrakte Sorgenfris førstemytteri ved høylys dag.

Dette var siste forsøk vi gjorde med å ha kjæledyr ombord. Våre firbente husdyr hører ikke hjemme i små seilbåter, og jeg tenker med gru tilbake på den lille 30 fots franske båten vi traff på Kapp Verde-øyene. Ombord hadde den to hunder, en katt, et bur med fire høner, og en gris. Jeg er en dyrevenn selv, men foretrekker langt enten å leve uten, eller å kjøpe eggog bacon på mar kedet framfor å leve i en slik Noahs ark som denne franske båten.