Folk kaller meg bare Louis «Bateau», sier han og det svartfurede ansiktet sprekker i et glis. Og båten (la bateau) er min. Han har grunn til å glise, for båten, «Baltazar», er en to-mastet 70-fots skute, og dette er intet rikt land. Vi er blitt venner med Louis og skuta hans, for det er umulig å la være å ta et par slag langs bryggene hver dag for å se på båtene og snakke med folk. Denne kysten er et av de få stedene i verden der brorparten av vare- og mennesketransporten fortsatt foregår under seil. Og her i Hellville, den nordligste havnen før det beryktede Kapp Ambre ankommer flesteparten av de hundrevis av store seilbåtene.

Louis «Bateau» har snart overlevd i trekvart århundre. Han har fortsatt kølsvart hud, men er blitt hvit i håret. Han ble født under fransk kolonistyre og snakker glimrende fransk.

Han har levd gjennom blodige oppstandelser fram til uavhengighet, og siden regjeringer med tvilsomme metoder. Nå har Madagaskar fått en demokratisk valgt president og parlament. Men hele tiden har Louis seilt, fra han var tretten år I utliggerkano, og siden med større dhow'er, inntil han i dag er skipper, reder, diktator og Gud på «Baltazar».

Hvorfor ikke bli med oss over til Amll banjo? spør Louis en dag etter at han har besøkt Sorgenfri sammen med kjæresten Monique. Jeg så forbauset på ham, for det var torsdag. - Skal du seile i morgen, det er jo fredag og mannskapet ditt vil på VieuxPort? (dansehallen i «gamlehavnen», der det er fest hver fredag). - Avreisen bestemmer jeg, sier Louis og det har han jo rett i. Også for oss er fristelsen til å bli med «Baltazar» så sterk at vi for første og forhåpentligvis siste gang dropper Vieux-Port.

Midt på fredagen begynner vestavinden å blåse, og vannet er høyt nok til at «Baltazar» løfter seg ut av gjørma. Louis' unggutter kaster fortøyningene og staker skuta ut fra brygga. Litt lenger ute ligger Sorgenfri og nøkker i kjettingene, og vi snidder henne før vi står ut av Nossi-Be bukta. Vi er på vei mot Ambanjo med «Baltazar», en av de rareste båtene på Madagaskar.

Ved første blikk ser «Baltazar» ut som en dårlig skjult dødsfelle. Mastene er krokete som fjellbjørker, og klyverbommen enda verre. Seilene har flere revner enn kortbuksene våre, og fallene ryker for et dårlig ord. To mann øser med bøtter døgnet rundt, hun lekker som en sil. Men som med det meste på Madagaskar; de får det til å funke. Vi trodde at vi selv var blitt verdensmestere i improvisasjoner og Petter Smart-løsninger, men her blir vi totalt utkonkurrert.

Louis prøvde lenge å innbille oss at det var en motor i «Baltazar» og hadde montert et gammelt bilinstrumentpanel I styrehuset. Men det viste seg at dieseluhyret var en fiksjon, bl.a. fantes det ingen propell. Det er mangelen på kurante penger som begrenser tilgangen til moderne teknologi. I mellomtiden klarer gasserne seg tilsynelatende utmerket med det de har.

Mens Louis er opptatt med å regne ut hyra til mannskapet med kritt på dekksplankene, snuser Peder og jeg rundt i båten og prater med guttene. Helt forut i et kott på maks. seks kvadratmeter sover hele mannskapet, på grovt tilhugde plankebord og med en fot høyde til nestemann. Det minner mest om tegninger fra fortidens slaveskip, så om været er bra foretrekker guttene å sove på dekk. Resten av skipet er lastet med palisander. «Baltazar» fører 35 tonn palisander, og det som ikke fikk plass i lasterommene ligger stablet på dekk. I den rommelige kahytten aktenfor styrehuset sover Louis og Monique. På akterdekket har mannskapet fyrt opp et bål i en kasse med grus der de koker ris, som utgjør åtti prosent av ethvert måltid på Madagaskar. Vi har med oss en kurv med grønnsaker som vi deler rundt som takk for turen. Og vi hjelper til der vi kan. Vi står til knes i vann i bunnen og lemper, pøser eller trimmer seilene. Men vi holder opp med det når Louis forklarer oss at vi er hans gjester og at han helst ikke ser at vi gjør det-som visselig er mannskapets jobb.

Om kvelden kommer vi fram til elveløpet til Ambanjo, ankrer opp noen timer til tidevannet er stigende, og seiler i mørke de siste milene fram til byen. Hvordan Louis og styrmannen hans klarte å finne veien mellom sandbanker og mangrovekratt I den kronglete elven i et mørke så svart at vi bare skimtet guttenes hvite glis, det skjønner jeg fortsatt ikke.

To dager senere er vi tilbake i Nossi-Be, og det eneste vi kan angre på er at vi gikk glipp av ukens Vieux-Port.

I løpet av oppholdet på Madagaskar spanderte en vennlig gudinne flybilletter till hovedstaden, og siden rundtur med bil. Det førte oss til innlandslandsbyene, der vi pga. folkene, klesdraktene, bygningene og temperaturen følte oss mer hensatt til indianerlandsbyer i Andesfjellene eller til fjellene i Nepal, enn til Afrika. Men gasserne regner seg da heller ikke som afrikanere. De er noe for seg selv. Vi var i skogene og så lemurer, små ekornlignende apekatter, som i likhet med det meste av både dyre- og plantelivet er unike for Madagaskar. Men skog er det ikke stort igjen av. Takket være naturbranner, svebruk og systematisk nedbrenning for å øke beitearealene, er bare en brøkdel av den opprinnelige skogen fremdeles intakt. Metoden er så innarbeidet at den er umulig å stoppe. Selv gresslettene brennes flere ganger årlig. Metoden er i utgangspunktet effektiv, men totalt ødeleggende på sikt.

Madagaskar er et fattig land, men de fleste lever av hva de dyrker eller fisker selv, og lider ingen direkte nød ettersom landet fremdeles er relativt rikt på naturressurser. Hovedstaden, Antananarivo, populært og forståelig kalt Tana, er unntaket. Som i de fleste fattige land søker de fattigste lykken der ingen lykke er å finne - i storbyene. Det er ikke særlig morsomt å vandre gjennom gater der klynger med barn, voksne og gamle sover tett sammen for å holde varmen. Selv om Madagaskar ligger i tropene er Tana en høylandsby, tidvis med kuldegrader om natten. Vi hadde aldri følt oss særlig rike, men i Tana var forskjellene allikevel så skrikende at vi begynte å gi til tiggerne.

På veien tilbake til Nossi-Be bruker vi øyas eget transportmiddel, den beryktede «taxi-brousse». Det er utslitte kjøretøyer som trafikkerer de nedkjørte gjørmeveiene i den tørre årstiden (i regntiden er de uframkommelige.) Ingen bør ha hastverk når de reiser med taxi-brousse, for her er det overraskelsesmomentet som er regelen. Det er ikke så mange «vasa'er» - hvite menn - som benytter seg av dem, så vi ble gjort litt stas på, og fikk sitte i forsetet. Der var vi bare tre pluss sjåføren. Vår taxi-brousse var en Peugeot 404 fra 1965, og i «vanlig stand». Dvs. at motoren og stereoen og hjulene virket, men lite annet - man er ikke smålig på Madagaskar. I bilen var vi elleve voksne og et par barn. Heldigvis gikk buret med høner på taket. Vi i forsetet var altså litt heldige, og trengte bare et par minutter for å stable oss slik at noen andre klarte å lukke dørene, og vi kunne sige litt ut. Den svært voksne damen som Peder og jeg hadde mellom oss var strålende fornøyd med å ha en radmager «vasa» på hver side. De lenger bak hadde det verre. Og selv om jeg hadde girstangen mellom beina, falt jeg ikke mellom setene, for det var nok av knær og kropper som holdt imot.

Veien var 800 km lang, og skulle ta et døgn, men det ble selvfølgelig to. Med verkende muskler og skjelett hele veien. Mye kunne sies om den turen, men kjedelig var det ikke. Bilen hadde stereo og to kassetter, og de virket hele veien. Og nå kan også vi gassisk kirkesang. Vinduene kunne selvfølgelig ikke lukkes, noe som er glimrende for naturelskere. Om det var kulde og regn på høysletten eller støv og busker i lavlandet, så fikk vi nærkontakt. Og er det kaldt så fryser man jo ikke så mye når man sitter oppå hverandre. Dessuten kjørte vi stadig gjennom områder som sto i brann, og det både varmet og veide opp for mangelen på tobakk. Peder og jeg undret oss over hvordan mange gassere, og spesielt velvoksne kvinner, kan snakke høylytt og rasende fort - til hverandre - og samtidig, og tilsynelatende avslutte i største forståelse. Vi prøvde å gjøre det samme, men klarte ikke å forvirre andre enn oss selv.

Motoren virket nesten to tredjedeler av tiden. Og i den resterende tiden fikk vi prøvesmake gassisk rom, og mottok gjestfrie overnattingstilbud fra landsbyboerne. De regnet som oss med at bilen aldri ville komme videre. Men det gjorde den, utrolig nok, hver eneste gang.

Tre timer etter avreisen stoppet motoren for første gang. Siden gikk det sjelden en hel time uten sammenbrudd, og når vi åpnet panseret var det røyk eller bensin eller metalldeler overalt. Men det utrolige var at sjåføren, mot en tilsynelatende håpløs overmakt av ødelagte deler og finurlige injeksjonsfeller, hver gang klarte å sparke uhyret i gang igjen. Til slutt røk en uunnværlig del i fordeleren. - Klarer du den så er du god, sa Peder. Vi hadde fremdeles en tendens til å se svart på situasjonen, i motsetning til våre medpassasjerer som tok ethvert sammenbrudd med stoisk ro. Men sjåføren så overbærende på oss, lik en kelner som blir fortalt at tartarbiffen er dårlig stekt. Så skrudde han opp batteriet, brøt løs en innvendig metallplate og satte seg til med filen. Etter en time og et par glass rom var fordeleren i orden. Batteriet virket også! Ting funker på Madagaskar.

Av og til var det større landsbyer der Amange taxi-brousser var innom. De var sydende gryter av improvisasjonsmekanikk og basar for deler tatt fra biler som hadde stoppet for godt. Den lengste stansen ble på fire timer, for da måtte Hermie, alias sjåføren, gå en halvmil fram til en slik basar for å finne en ny girstang. Den gamle brakk. Vi hadde med en liten kameleon som var tiltenkt rollen som kakerlakkjeger i Sorgenfri. Med jevne mellomrom hadde vi den oppe for at den skulle få luft og vann, noe som hver gang ble etterfulgt av langvarig mumling mellom to som satt bakerst. De snakket ikke fransk, og først etter et døgn fikk vi forklaringen. I deres stamme var kameleonene tabu, eller «fady» som de sier, og de mente dermed at bilens mange sammenbrudd var forårsaket av nettopp kameleos nen vår. Tabuer skal man ikke spøke med og kameleonen var grundig lei reisen allikevel, så vi satte den tilbake på et tre i bushen, der den langsomt skiftet farge fra hudbrunt til bladgrønt. Dessverre fikk ikke bilen færre sammenbruddj og etter hvert måtte vi begynne å gå de bratteste oppoverbakkene. Da vi kom fram til Ambanjo, så vi alle ut som grå spøkelser, der bare svetteelvene hadde satt brune spor over kropp og ansikt. Vi spanderte en kald «Three horse beer» på Hermie og medpassasjerene som takk for følget. - Takk, takk sa Hermie, - dette er godt, men motoren virker nå og hvis jeg sitter så sovner jeg, så nå må jeg løpe. Ha det bra og lykke til videre og jeg håper brua står hvis ikke får jeg fløte bilen over. Peste hyperaktive Hermie og jogget mot «bussen» med de gjenværende passasjerene i en hale etter seg. De hadde nye 300 km igjen til Diego Suares.

Vel tilbake i Nossi-Be dagen etter, finner vi Sorgenfri som i sin ensomhet hadde tvinnet ankerkjettinger i to uker. Jeg spør noen hvilken dag det er. - Det er Vieux-Port, sa hun. Altså er det fredag.

En dag kom den nyvalgte presidenten på besøk til Nossi-Be. Jeg gikk til markedet og byttet til meg farget tøy, og Peder sydde sammen et gassisk gjesteflagg. Over hele byen vaiet bannerne, og alle var opptatt av besøket og prestisjen i at «LE PRESIDENT DE LA REPUBLIC», som han konsekvent ble kalt, kom til Hellville. Halve byen sto på kaia da han ankom, og resten sto i givakt langs gatene. Men de fleste var mest opptatt av «Le Balle Popular» til presidentens ære om natten. Så etter et hyggelig lag med venner om kvelden, fortsatte vi alle til populær ballet på markedsplassen, der republikkens president var fremste tilskuer. Noen av Hellvilles prominente kvinner og menn skulle danse tradisjonelle danser. Vi var til å begynne med uskyldige tilskuere i bakerste rekke av den folkemengden som hadde samlet seg. Men da bambusstokksvingende sikkerhetsvakter begynte å denge løs (uten at noen ble sure av den grunn), for å rydde større dansegulv, var vi ikke raske nok. Folk sprintet til alle kanter for å komme unna, og plutselig sto vi forrest. Da kom sikkerhetssjefen på den ideen at det ville gjøre seg med et par vasa er foran presidenten. Vi ble halt fram sammen med to venninner, og dermed begynte ballet. Og vi danset rundt og rundt i ring etter musikken som vi heldigvis kunne ettersom den ble spilt hver fredag på Vieux Port. Presidenten lo og plassen eksploderte i latterbrøl da Peder la noen fantasifulle hallingkast inn i hver runde av den tradisjonelle saleg-dansen.

Etter lange fredager på Vieux-Port våkner vi ofte med Sorgenfri full av venner og tidligere ukjente. Da seiler vi alle som en over til en av naboøyene, for gassere er de flotteste folkene å ha med ombord. Og ettersom vi er i tropene kan noen godt sove på dekk, og vi kan godt være femten. Noen steder er mange tilbakeholdne fordi Sorgenfri er annerledes, men ikke på Madagaskar; det er straks som hjemme. De fikser og organiserer alt, og det eneste Peder eller jeg trenger å gjøre er å ta båten fram dit vi skal, resten går av seg selv. Vi spiller musikk og danser etter suco- helten Milys toner ombord. Mat, eller annet vi trenger, kjøper eller bytter vi i landsbyene. Alt har verdi, og vi kan leve lenge på klær eller verktøy som vi ikke lenger trenger. Eller vi dykker og henter opp vår egen fisk, eller blir med noen som skal ut og pilke.

Selv om det er mange øyer rundt omkring, ender vi som oftest opp på Nosy-Komba. Komba betyr ape eller lemur på gassisk, og øya er nærmest overbefolket av lemurene. Øyboerne har for lengst gitt opp å dyrke frukt, for lemurene rapper dem allikevel, og går du og spiser på en banan, beholder du den neppe lenge hvis du spaserer gjennom landsbyen på Nosy-Komba, der lemurene nærmest er tamme og hopper overalt. Men tapet av en banan betyr lite, for lemurene er verdens morsomste Tarzan'er. De har barnehender og svinger fra tre til tre eller opp på taket - eller kanskje på deg der du går.

Men Nossi-Be var der vi oppholdt oss lengst. Byen Hellville virker uanselig, men overrasket stadig. En dag skulle vi gjerne ha vasket noen klær. En sjelden foreteelse da vi bare bruker kortbukse og en T-skjorte av og til, og vi bader med det samme hele tiden uansett. Vi spurte noen venninner om de kunne hjelpe oss. - Jada, pas problem, svarte de, og ba oss bli med. Vi trodde vi skulle til en hytte med vann, men dette var i tørketiden, og vi var bare så vidt innom en inder etter såpe før vi gikk innover øya. Vi gikk og gikk i et par timer med klærne i kurver på hodet. Plutselig kom vi til en elv. Jentene fant noen steiner, og vi brukte resten av dagen med å banke og skylle og vaske og bade i den største kulpen, før vi balanserte alt sammen tilbake. Til neste Vieux-Port kunne vi ta på rene bukser.

Så vi ble i Hellville på Nossi-Be. Vi ble der fordi det er flyforbindelse med Tana, og vi fikk en mor og flere venner på besøk. Og fordi der var turister og andre som benyttet seg av vår lille charter- og fergevirksomhet som vi drev for å få skikk på skipskassa. Vi ble der fordi vi ikke hadde hastverk, og likte oss bedre og bedre jo lenger vi ble. Og vi ble der pga. markedet som selger oksekjøtt og ris og fisk eller egg og frukt og grønnsaker som veies opp på vekter konstruert for 2000 år siden. Vi ble der fordi kvinnene var innsvøpt i fargerike lambas-sjal og solgte grillspyd med mangosalat for 50 øre stk. om natten. Og fordi vi ble vekket av utligger kanoene som kom med den siste nattebrisen med unger til skolen og varertil markedet ved soloppgang. Vi ble der fordi vi var vasa'ene som danset for presidenten. Og vi ble der på grunn av Vieux-Port.

VIEUX-PORT skjuler seg bak en enkel fasade. Innenfor er det ikke stort annet enn en liten scene, en smal bar og et middels stort jordgulv. Går du dit en onsdag eller lørdag ville du ikke hevet et øyebryn. Men skinnet bedrar. Gå dit på en fredag.

«Le VIEUX-PORT» - gamlehavnen. «Rendezvouz des marins» - møtested for sjøfahende. Og for alt som kan krype og gå eller seile og slå, i Hellville på Nossi-Be. VIEUXPORT er sanselig og ubeskrivelig. En kveld på VIEUX-PORT er Dannys fest i Dannys hus i Steinbecks «Dagdrivergjengen». Om du går barbeint til daglig, så ta på deg sko på fredag, ellers blir føttene blodige under trengselen og dansen. Er du full når du kommer er du edru når du går og omvendt, for på VIEUX-PORT spiller 11-manns orkestret aTigrene av VIEUX-PORT» soukuusmusikk, og det er rus nok. På VIEUX-PORT bølger dansegulvet så taktfast og tettpakket at individene taper seg i massen. Fra VIEUX-PORT skal du være ualminnelig standhaftig for å klare å gå alene hjem. VIEUX-PORT er vinger for sjelen, medisin for hjernen, kjærlighet for hjertet, hjelp for den trengende. VIEUX-PORT er besnærende, medrivende, frastøtende og uunngåelig. INGEN uke er fullstendig uten VIEUXPORT. Derfor ble vi lenge i Hellville på Nossi-Be i Madagaskar.