En hittil ukjent drøm var i ferd med. å gå i oppfyllelse der jeg skled, snublet og vasset oppover elven, mens svetten rant nedover ansiktet. - Jeg er på jakt med hodejegere i Borneos jungel. . . gjentok jeg for meg selv gang på gang, og det eneste jeg var redd for var å våkne og oppdage at det hele likevel bare var en fantastisk drøm.

- Hysj, Umbar gjør en bevegelse med hånden og peker, alle krøker seg sammen.

- Aper, hvisker Fabian, og gjør, som de andre, klar haglgeværet. Å kalle haglene for gevær, er forresten å ta litt for hardt i. De fleste er 50 år gamle, og har vært flittig brukt i et klima som kan ta knekken på selv det mest hardføre utstyr. Den malaysiske regjering har av frykt for de meget «opprørske» ibanene vedtatt en lov som forbyr dem å bytte ut sine gamle geværer. De er derfor mer eller mindre tvunget til å jakte med hagler som praktisk talt detter fra hverandre for hvert skudd.

Umbar utløser et skudd mot de intetanende apene, og innhyllet i grå kruttrøyk er vi vitne til hvordan tretoppene rundt oss våkner til liv. Et hundretalls aper kaster seg av sted i vilt kaos, uten å ane hvor faren egentlig kommer fra. Til slutt har de panikkslagne dyrene blitt enige om en fluktrute, og med skrik og hyl kommer de rett mot oss. Flere røykfylte skudd blir sendt mot tretoppene, men ikke ett av de mange hagl finner annet enn kvister og blader å skamfere. Ibanfolket brukte opprinnelig blåserør med giftpiler under jakt, men haglgeværene har kommet for å bli, uansett hvor dårlig de fleste av dem er i dag. De gamle blåserørene står igjen hjemme, og brukes kun når de gamle en sjelden gang sniker seg ut for å holde fordums kunster ved like. Faren til Umbar kom stolt inn en dag med et ekorn han hadde ablåst» på 30-meters hold, uten gift.

Målet for kveldens fangst er de store villsvinene, og vi beveger oss lydløst oppover en liten sideelv av elven Skrang. Villsvinene graver etter røtter langs elvebredden nå nattestid, og det er faktisk mulig å komme på skuddhold av disse ellers så skvetne dyrene.

Mens jeg vasser oppover i stummende mørke, går mine tanker uvilkårlig til Sorgenfri, som ligger igjen alene i Kuching. Vi hadde lekt med tanken på å ta ferie fra Sorgenfri og hverandre ganske lenge, og utsiktene til å utforske verdens eldste regnskog, samt slippe unna de fanatiske brølene fra moskeen ble utslagsgivende for vår avgjørelse. Vi likte aldri & forlate Sorgenfri alene, men i Kuching var vi blitt godvenner med Hamdan, som var nærmeste nabo til moskeen. Hamdan var. ifølge ham selv, koende muslim, og plagdes derfor overhodet ikke av moskeen. Ikke desto mindre var han gjerne med på å bryte den viktige muslimske loven om forbud mot alkohol. Hva vet vi, kansye han ba Allah om tilgivelse hver morgen under den faste bønnen. Antagelig ba han A1lah om forlatelse for at han smuglet skilpaddeegg fra Indonesia også, og i så fall bør alle regjeringsmennene han selger eggene til gjøre det samme. Eller de vet kanskje ikke at skilpaddeegg er fredet I Malaysia, og derfor ulovlig å spise. Hamdan sa seg iallfall villig til å holde et øye med Sorgenfri de to dagene vi var nødt tilå forlate henne mens vi passerte hverandre på vei fra og til jungelen hvor vi boltret oss hver for oss.

Pass opp! Umbar vinker oss inn til elvebredden, og jeg glemmer straks mine bekymringer for Sorgenfri. Ikke langt fra føttene mine skimter jeg en halv meter lang rød, gul og svart slange som bukter seg forbi i elvevannet. Fabian peker på den, drar hånden over strupen og gliser, plutselig er det ikke like festlig å vasse i vannet lenger.

Selv om jakten i hovedsak dreier seg om villsvinene, må alt levende og spiselig som kommer i vår vei bøte med livet. Skilpadder og frosker, alt blir slengt opp i de flettede kvistsekkene. Musehjorten derimot, som plutselig befinner seg foran fire jegere og innenfor- skuddhold av tre haglløp, blir vel så forbauset som meg over at ikke et skudd blir avfyrt. Min venn og tolk Fabian forteller meg hvorfor. Ibanenes religion inneholder mange ritualer og regler som må følges, f.eks. hvis en jeger har en unge som ennå ikke har fått tenner, kan han ikke drepe musehjort. Gjør han det betyr det ulykke for ungen, og man vil pådra seg de syv gudenes vrede. Minstesønnen til Umbar har ennå ikke fått tenner, og selv om det kribler I utløserfingeren hos alle tre, må de altså la musehiorten gå.

Jeg var så heldig å møte Fabian i Kuching før jeg la ut på min planlagte jungelekspedisjon. Fabian er malaysisk kineser, snakker perfekt engelsk i tillegg til kinesisk, malaysisk og ibansk. Det siste fordi han er aadoptert» av en ibansk familie på grunn av sin interesse for ibanene og deres urgamle kultur. Følgelig har han to mødre og to fedre. Da jeg møtte Fabian var han på vei opp for å besøke sin familie i langhuset Belaie ved elva Skrang, og jeg ble invitert med. En ibansk landsby består av et eneste langhus som huser alle familiene. Det står på påler ved elvebredden. Elven er ibanenes vei, kanoene er deres transportmiddel, og selv om de i dag har en og annen påhengsmotor bakpå, bygges kanoene fortsatt på samme måte som ibanene har gjort det i århundrer.

Ferske spor, en time gamle, hvisker Umbar bakover. Hvordan han kan se spor i en elv er for meg uforståelig. Er det ikke nettopp i elven en går når en vil skjule sine spor? Men også jeg føler meg grepet av spenningen da jeg ser hvordan han, Unjie og Fabian plutselig krøker seg sammen og sniker seg framover. Jeg gjør mitt beste for ikke å tenke på giftige slanger når alle lommelyktene blir slukket. Fabian peker framover og på øret sitt, og så hører vi tydelige grynt og snøft som bryter nattestillheten. Fire lykter blir slått på samtidig, og en gedigen, hvit purke som står med trynet i mudderet ved elvebredden, blir badet i lys. Villsvinene er så lite intelligente, er jeg blitt fortalt, at de på nattestid tar en lommelykt for å være den fredelige månen. Den 80- kilos purka vi her kom over, var likevel ikke dummere enn at selv hun trakk i tvil de fire nye månene siom plutselig dukket opp i tillegg til den som allerede såvidt hang over tretoppene. Hun satte straks kursen mot den som så minst skremmende ut. To skudd og et høyt ibanesisk banneord gikk av omkent samtidig. Mens Umbar og Fabian ladet om på ny, satte jeg av gårde etter den skadede purka med mitt eneste våpen, macheten, høyt hevet. Jeg forsvant inn i jungelen, og hørte mindre og mindre til Unjies banning over at hagla hans hadde fusket. Før jeg hadde tenkt over hva det var jeg egentlig drev med. og uten at jeg hørte noe til jaktlaget, sto jeg plutselig ansikt til ansikt med to lange og krumme hjørnetenner! Men purka had de tydeligvis fått nok etter to grove hagl ladninger i ræva, og seg om ved mine føtter. Et sekund blusset kampiveren opp i meg igjen, og jeg var litt skuffet over ikke å ha fått brukt macheten min. Kanskje like greit, ettersom den antagelig hadde hjulpet meg fint lite.

Igjen lærte jeg hvilken nytte disse menneskene hadde av elven. Vi lempet bare villsvinet ut i vannet, og ettersom det fløt som en dupp, var det forholdsvis enkelt å Eøte det nedover til stedet vi hadde fortøyd Fanoen. Så endelig, mens en morgenfrisk sol hilste en ny dag, kunne vi krype under myggnettingen i langhuset og drømme om å våkne opp til skilpaddesuppe, froskelår og villsvinstek.

- Våkn opp! Fabian roper, og river meg ut av drømmen akkurat da jeg skal til å sette tennene i det saftige villsvinet. - Du har sovet hele dagen, og de andre er klare til å dra. Jeg karer meg stiv og støl ut av myggnettet, og lurer på når jeg vil få se solen igjen. På vei tilbake fra villsvinjakten hadde Umbar I sett en stor bikube. Nå skal den plyndres i nattens mulm og mørke. Resten av langhuset ønsker oss enda mer lykke på jakten enn i går, honning er det lenge siden de har smakt, og samtlige slikker seg forventningsfullt rundt munnen. Vi raser gjennom den mørke jungelen, med stifinneren Umbar fo,ran. Selv har jeg problemer med å holde følge, og min beundring for Umbar blir større og større, han skal jo i tillegg finne tilbake til bikuben han hadde sett i går.

Bzzzz... - biene røper seg selv med dempet summing fra den kolossale bikuben, og en stund er jeg faktisk redd for at det er meg som skal sendes opp for å hente søtsakene. Men jeg kan ta det med ro, Umbar skal klatre, mens vi «bare» skal stå på bakken for å gi biene en varm velkomst når de illsinte kommer ut. Med brennende, vått siv røyker Umbar biene ut av kuben. Når de kommer ut, drysser han glørne mot bakken, slik at de døgnville biene følger etter nedover. I mørket er de nesten blinde, og finner ikke veien tilbake igjen. Vår oppgave er å få biene enda lenger vekk ved å lyse med lyktene et stykke unna. - Slukk lykta når du hører at de kommer! En viktig, men overflødig lærdom i mitt tilfelle. Jeg har ingen problemer med å skjønne at å vifte med en tent lykt foran 10 000 bier i mørket, er omtrent like dumt som å vifte med en blødende fisk foran en flokk sultne haier. Hvor totalt biene er drevet av instinkter, går for fullt opp for meg når jeg ser og hører hvordan de kappes om å fly rett inn i det lille bålet vi har fyrt opp i nærheten, mens vi ikke fikk et eneste stikk under hele plyndringen.

Vokskaker, larver, ungbier, honning - alt blir ranet fra de stakkars biene, og brakt tilbake til langhuset. Bilarvene er det forøvrig ikke mange igjen av når vi kommer tilbake. Disse delikatessene som smaker som honnikorn, hadde vi spist opp på veien. Ungbiene derimot blir godt mottatt. De frityrstekes og serveres som nattmat sammen med den etterlengtede villsvinsteken.

Min ferie hos ibanene tar slutt, og Fabian og jeg blir fraktet nedover elven, tilbake til masete byer og høyrøstede muslimske bønner. Dragningen tilbake til det fredelige jungellivet tiltar etter hvert som vi driver nedover. Ibanlandsbyene lenger nede er preget av sin nærhet til sivilisasjonen, og vi passerer et langhus med en malplassert kirke midt i. Jeg titter bort på Fabian, og ser at ansiktet hans fortrekker seg i sinne over synet. Han jobber hardt for at det samme ikke skal skje med Belaie. Selv om han er oppvokst i en katolsk familie, tror han mer på de ibanske guder.

Jeg håper like mye som Fabian at Belaie klarer å motstå presset fra massene, men jeg klarer ikke å la være å smile når jeg tenker på den komiske oppvisningen med medisinmannen jeg overvar der. Jeg var ganske spent da jeg fikk høre at en medisinmann skulle komme fra en annen landsby for å drive onde drømmer ut av en pasient. Alt var duket for en forestilling hentet fra det 7. Fantomets krønike. Pasienten ble lagt på gulvet under de 100 år gamle hodejegertrofeene. Det ble rigget opp rundt ham med middelalderske lysestaker og magiske røykeffekter, og jeg regnet med at det å være hane ikke var særlig trygt, ettersom ibanene fremdeles driver med ofringer. Dette siste fikk jeg rett i, men mitt romantiske bilde av selve medisinmannen falt i grus da han dukket opp midt i røyken iført briller, grådress, hatt og stresskoffert. Ikke desto mindre klarte han, trolig med god hjelp fra de uheldige hanene, å fordrive marerittene fra pasienten. Det må vel også sies til medisinmannens forsvar at det er resultatet av tryllekunstene som teller, ikke hans utseende.