- Jeg er dønn lei av alle disse hvite stedene, det er det samme overalt. La oss finne noe annet! Jeg ser på Tim og lurer på hvordan det har seg at han kan tenke akkurat det samme som meg. - Og hvis vi først skal dra et annet sted, så la oss gjøre det skikkelig. Han svaier litt når han snakker, for Tim er irsk og har nettopp vist meg en irsk pub. Man kan si mye om Tim men sjenert er han ikke. Han stanser den første svarte mannen han ser. - Hvor finner vi et sted der vanlige svarte folk holder til? spør han likefram. Mannen peker og skynder seg videre, for det er ingen hyggelig stemning i Durban om dagen. Folk er redde for alle uvanlige spørsmål. Etter et par lyskryss spør vi på nytt, og blir sendt videre. Slik fortsetter vi mens vi blir enige om hva vi søker, og fanger opp navnet på området vi skal til. Etter en halvtimes vandring krysser vi noen broer Der spør vi på nytt: - Kan du fortelle oss hvor Dalton Square er? Mannen mønstret oss forskende. - Hvorfor spør dere? Han virket tillitvekkende, og jeg gjorde meg flid med å forklare. Vi var utlendinger på besøk, men hadde hittil bare vært sammen med hvite og hørt på historiene deres, nå ville vi gjerne bli kjent med de andre folkene i Durban også. - Vet dere hva som skjer i Dalton? Det visste vi ikke nøyaktig, men at det var eksplosivt for tiden var det ikke særlig tvil om. Dalton var en zulubydel. - Vi vet tet er farlig, men vi kan jo ikke fortsette å holde oss til de hvite, forklarte jeg. Vi ble stående og prate. Han var involvert i en zuluorganisasjon, og hadde derfor litt autoritet i noen av herbergene. - Jeg skal vise dere virkeligheten, sa han alvorlig, og Tim og jeg ble med ham til Dalton.

Vi må holde farten oppe, advarte George. Vi småjogget etter ham. Gatene var nærmest folketomme, området lignet et ledlagt fabrikkområde. Svære murhus ruvet må hver side, med innslåtte vinduer, men med folk skuende ut av de fleste. Alle så på oss, de fleste likegyldig, noen fiendtlig. Selv om apartheidreglene var opphevet, holdt de forskjellige gruppene til for seg selv og bodde på asine» områder. Det var fire måneder igjen til valget.

Lenger framme var det en svær plass med mange mennesker. George førte oss inn en sidegate, og vi trålet gjennom smågater til vi var kommet rundt plassen. - Jeg tror neppe det hadde vært noe problem, men hvorfor ta sjansen? Forklarte George.

- Hørte dere om den amerikanske jenta i helgen? Det var en stygg historie. Hun var en hvit antiapartheid aktivist, og sammen med svarte venner. Til tross for at vennene hennes tryglet og forsikret at hun var på deres side, ble hun stukket I hjel av fanatikere.

Plutselig svingte vi av og inn en bakgård. Vi fulgte George opp noen trapper, og inn i et lite rom. Det var stappfullt av mennesker, alle var menn. - Her bor jeg, sa George.

Durban var vår første by i Sør-Afrika. Landet betydde en enorm overgang fra Madagaskar. Det var skyskrapere og motorveier og supermarkeder og en vestlig forbrukerkultur. Sorgenfri lå i en yachtklubb midt i sentrum. Det var ikke uten videre mulig å se at landet sto overfor det viktigste valget i sin historie. I tillegg til de sorte og hvite og fargede bodde dessuten hundretusener av indere i Durban. Det var tid for forandring. Ikke alle hadde slått seg til ro med det. Tre dager etter at vi ankom Durban våknet vi av et smell så sterkt at håret blåste av «Hønnet». En buss var bombet til biter to kvartaler fra Sorgenfri. De hvite boerekstremistene varslet borgerkrig om de svarte skulle vinne valget, og det ville de utvilsomt gjøre. Zuluenes offisielle ledere var heller ikke fornøyde med valgordningen, eller den forventede seieren til det Xoxa-dominerte ANC. De fleste hvite var bekymret, men åpne for valget. Men det var mange unntak; utsagnet «I know that Scandinavians think that black is beautiful - BUT IT'S NOT», brente seg fast.

Det ble helt stille da vi kom inn i rommet til George. 15 mann så på oss i villrede. George snakket lynraskt på zulu, og de fleste slappet litt av. Noen løp ut, alle de andre ble stående, mens Tim og jeg ble bedt om å sette oss på en madrass. George snakket inderlig og lenge, og etter hvert begynte andre å sette seg. Ingen sa noe. Vi var i et lite mursteinsrom; det var madrasser og køyesenger overalt. - Bor dere her alle sammen? Flere nikket. Fire menn kom inn døren, og begynte uten innledning å spørre oss ut på godt engelsk. De forhørspregede spørsmålen kom som skudd, men etter ti minutter Stoppet de plutselig. Forklaringen på hvorfor og hvordan vi var her var tilfredsstillende. De beklaget spørsmålene, men sa at de var nødvendige. - Vi er politisk ansvarlig for dette området, det er usikre tider, og dette er svært uvanlig forklarte den ene. De satte seg ned på en seng, skulder ved skulder. Lederen ropte noe på zulu, og femten mann slappet av, smilte, og satte seg ned. Det var noen øyeblikks taushet, jeg stiller noen høflighetsspørsmål, men det er litt vanskelig å finne tonen. Men Tim er musiker, og hadde med seg fløyta si. Han begynte uten videre å spille, og alle lyttet. Noen dro fram en gitar, og blandet afrikanske riff inn i melodien. Hele lokalet svaiet, musikk er også en fin diplomat. Da Tim brått avsluttet, var misstemningen borte.

De fleste snakket et brukbart engelsk. De var alle fra landsbygda, men hadde forlatt «kraalen» for å prøve lykken i byen. - There's no space for me there, but it's no better here, sa den yngste, han var toppen femten år; - I try to feed my family, they are back in the «kraal», but I haven't been there for a year, sa en annen. - Yes, it's only men here, the women don't get to the town. Det var ikke vanskelig å forstå hvorfor disse «hostel'ene» var beryktet, og ofte var utgangspunktet for de store opptøyene og små krigene. Det var hundrer og tusener av unge, frustrerte zulukrigere, stuet sammen på bitte små rom. Stedet vi var på var under 30 kvadratmeter, der bodde femten mann. De fleste var uten fast arbeid, og det var ingen kvinner i området bortsett fra på bordellene.

De var dessuten stolte, og det ulmet blant dem. De fortalte om hvordan «the new South-Africa» skulle bli. Forventningene var skyhøye, og jeg lurte på hvordan de ville reagere etter valget. De viste oss våpen, hjemmelagede hagler, og spurte om vi kunne skaffe dem bedre. Det var for jævlig å tenke seg at tilstanden neppe ville bli bedre umiddelbart etter valget. Zuluene var sterke, fattige - og desperate. De følte seg nedverdiget og tilsidesatt. Samtidig var zuluenes misnøye og krigermentalitet den kanskje viktigste trusselen mot en vellykket og fredelig overgang til et svart styre.

Vi ble der hele natten, og folk fra naborommene fylte hele gulvplassen. Det ble sunget flere sanger, noen stablet madrassene opptil veggene Og mange danset. Tim og jeg improviserte en norsk-irsk folkedans der vi til slutt sparket bena under hverandre, så zuluene fikk latterkrampe. Noen «dagga» sigaretter, gikk på rundgang. Vi fortalte om livet på båter, dette er innlandsfolk så det var en ny verden. Tim hadde seilt fra Australia til Durban på en svensk båt. Vi kalte hverandre brødre. Da vi til slutt forlot stedet, fulgte fem mann oss til vi var langt ute av Dalton, - «for your protection».