I et siste forsøk på å slukke brannen bet Garry hull i en fem liters vinballong vi hadde klart å redde ut, og sprøytet det inn I motorrommet. Et sekund så det også ut til at vi skulle klare det, men da all den gode vinen var tømt over flammene, blusset det allikevel opp igjen. Desperat prøvde vi å slenge på det vi hadde for hånden. Men det var ikke stort annet enn tørr sand, så det tok ikke lang tid før hele bilen var overtent. En folkevognbuss brenner da også meget godt i solen i 50 på en øde vei i innlandet i Cape provinsen i Sør-Afrika.

Det var noen få dager før nyttår, og vi hadde dratt av gårde med noen sørafrikanske og newzealandske venner for å feire det nye året i en oase i det ellers så golde og tørre landskapet rundt «Elephant river». Nå så det imidlertid ut til at pikniken måtte avlyses både for meg, sydafrikanske Garry og Ingrid, som vi hadde truffet tidligere på Påskeøya, og to av deres newzealandske venner. Johan, Anders og de resterende newzealenderne hadde kjørt i forveien med en annen bil, og var lykkelig uvitende om vår lille «motorstopp».

Til tross for raseproblemer og mye hat hos befolkningen er Sør-Afrika mulighetenes land. Vi red på strutser og vi red på bølger. Fjellklatret på Table Mountain, og på bardisken i yachtklubben. Og vi dro på safari og på sightseeing til alle vinfarmene i Cape-distriktet. Overalt ble vi godt mottatt.

Forskjellene fra Madagaskar var enorme. Plutselig var våre gamle slitte T-skjorter igjen kun gamle slitte T-skjorter; ikke betalingsmiddel. Plastposer var igjen å finne i enhver butikk, og kunne ikke lenger byttes bort mot frisk frukt på markedet. Drinkene igjen dyrere enn isen, og telefonen var på nytt oppfunnet.

At det ikke kunne være røyk uten ild var alle vi i folkevognbussen hjertens enge om, og sjåføren Garry sto på bremsen når han skjønte at selv de to newzealenderne ikke kunne røyke så mye. Vi fikk lokalisert røyken til å komme fra motorrommet, og ettersom vi lenge trodde at vi skulle klare å slukke den, fikk vi ikke tid til å redde mye av maten og utstyret før det var for sent. På taket lå den flotte pionerjolla Johan og jeg hadde byttet til oss på Madagaskar. Ettersom Salomon-kanoen ble solgt i Durban, måtte jeg bare innse at Sorgenfri igjen ville bli jolleløs da flammene begynte å slikke oppover taket, og jolla så smått tok fyr.

Plutselig skjedde imidlertid underet; tauet bøyde seg oppover, og ettersom surringe til jolla allerede var svidd over, spratt den opp og ble liggende ved siden av den brennende bilen. Riktignok smeltet og svidd, men jeg fikk dratt den til siden og kjølt den ned. Utrolig nok var det ikke smeltet hull i den, og etter å ha overlevd en slik behandling var jeg tilbøyelig til å tro at denne jolla ikke ville forlate oss med det første. Det gjorde den heller ikke, men den hadde nok brukt opp åtte av sine ni liv, for på St. Helena en måned senere slet den seg og ble borte for godt.

Da det bare var noen forkullede rester gjen av den en gang så gule og fine skolbussen, kom brannmannskapet susende og sprøytet den full av skum. Det var imidlertid krystallklart for alle at denne bilen ikke ville kjøre lenger, og politiet var så vennlige å kjøre oss til oasen og resten av piknikgjengen. Vi fikk den hyggelige politimannen til å skru på sirener og kjøre for full gass ned til de andre ved elvebredden. En spøk som ikke slo helt godt an - all provianten hadde brent opp, og I frykt for politirassia hadde de andre nå i vill panikk kastet all røyk i vannet. Og vi som ikke en gang hadde tenkt å inhalere.