God seilas, og ta det rolig! Vanligvis pleier Johan å ønske seilere en rask og farlig seilas, men denne gang modererer han seg sterkt. Han blir stående igjen på brygga i Royal Cape Yacht Club, og se lettere bekymret etter Anders og meg der vi I de sterke fallvindene fra Table Mountain blåser av gårde med Sorgenfri mot Brasil.

Jeg har gjentatte ganger blitt spurt om hvordan Johan og jeg holdt ut med. hver andre ombord i samme båt i fire år. Spørsmålet gjenspeiler nettopp det faktum at de største havarifarene ved en slik seilas skjer ombord. Dette var Johan og jeg meget klar over, og under landligge skilte vi mye lag. Nå hadde vår venn Anders Roede funnet veien til Cape Town og skulle seile med oss over Sør-Atlanteren. Mange venner fra Norge er blitt med oss på kortere etapper, og slike nye samtalepartnere har vært en stor hjelp i forholdet mellom Johan og meg. Johan hadde også truffet Sascha i Cape Town, og valgte å bli igjen der. Derfor var det bare Anders og jeg som seilte over til Brasil. I Recife møtte vi Johan igjen, og jeg tok bussen sørover til gamle jaktmarker i Chile, mens Johan tok Sorgenfri nordover sammen med noen andre venner. Da jeg senere møn stret på i Amasonas to måneder senere, hadde Johan og jeg fått den nødvendige inspirasjon til å begi oss ut på det 3000 mil lange strekket over til Canada sammen.

Passatvindene i Sør-Atlanteren er meget stabile, men særlig sterke er de ikke. Vinden kommer fra sørøst natt og dag med en styrke på 6-7 m/s. Dette gir oss ikke mer enn 5 knop, selv med to genuaer spridd til hver sin side. Veddemålet om ankomstdag til St. Helena ble derfor lite spennende ettersom vi begge tippet 14 døgn og vant.

På seilasen sørover langs Sør-Amerika for tre år siden, holdt vi et ganske høyt tempo, ettersom vi var blitt fortalt at Kapp Horn måtte rundes i februar. Dette var årsaken til at vi måtte dra fra Brasil før verdens største karneval gikk av stabelen.

Nå var vi igjen på vei mot dette forgjetne land, men denne gang var det nettopp karneval vi plan la seilasen mot . En liten feilkal kulering medførte imidlertid at avreisen fra Cape Town ble litt i seneste laget. Vi tok oss derfor kun tid til et 30-timers opphold på den engelske kronkolonien St. Helena. 30 timer var allikevel nok for Anders og meg til å bestige Jakobsstigens 699 trinn. Vi skulle prøve å sette ny bestigningsrekord, og regnet med at den gamle på tre minutter ikke ville by på problemer. Jakobsstigen skal en imidlertid ikke spøke med. og etter ti minutter var vi bare halvveis. Anders fikk et snev av høydesyke, og klamret seg til rekkverket, mens jeg krabbet videre og lengtet intenst tilbake til Sorgenfri og det slappe livet ombord under en overseilas.

Etter å ha sittet på rumpa i cockpiten og lest romaner i 14 døgn, så vi det som en utfordring å kappløpe med skilpadden Jonathan. Han var etter sigende en gave fra kaptein Cook til guvernøren på St. Helena. Den gamle guvernøren er for lengst død, men Jonathan rusler fremdeles rundt i guvernørens hage, og er den eneste gjenlevende skapning som kan skryte av å ha sett Napoleon i live.

Etter uker i strekk med bare den endeløse horisonten, havet og dine medseilere som nærmeste nabo, er det uunngåelig å henfalle til sjømannens tradisjonelle laster ved landkjenning. Dette er noe jeg har erfart etter mange og lange havstrekk, og da vi ankom Brasil hadde vi foruten en vellykket overfart, også annet å feire. Vi rakk akkurat oppvarmingen til karnevalet, og møtte igjen Johan. For første gang var vi også tilbake i en havn vi hadde besøkt før. Nøyaktig tre år, to måneder og en dag etter at Sorgenfri forlot Recife, sto hun igjen inn samme havn, og kjølvannsstripen rundt jorden var sluttet.