Velkommen til Amazonia! Zelia ler og rister vannet ut av håret. Jeg er målløs og glad for jeg trodde ikke at hun ville komme hit før Sorgenfri og Adam og Maurilo og meg selv. -Tudo Bem? roper hun. -Tudo Bem svarer jeg leende og vi hiver oss i armene til hverandre. Jeg er lettet og glad, seilasen har vært komplisert, og jeg visste ikke når hun kunne komme. Men nå er vi framme i Belem i Amazonas og Zelia er her allerede. Hun har med seg is og amazonasfrukt og jeg presser en spesial-caipirinha. - Saude. Noen ganger klaffer alt og Sorgenfri har god «karma», som mitt engelske mannskap Adam pleier å si.

Etter to måneder i Cape Town, hadde jeg fløyet direkte til Rio de Janeiro i Brasil. Jeg var vant til å seile med båt i dager og uker når jeg skulle forflytte meg over store distanser; denne gangen landet jeg i Sør-Amerika åtte timer etter at vi lettet fra Afrika. Jeg syntes det nærmest var juks, spesielt ettersom jeg visste at Sorgenfri seilte og slang et eller annet sted under meg. Det var allikevel greit å lande på et nytt sted fra luften, selv om jeg ikke rakk å motivere og glede meg på samme måte som under en havseilas.

Det var midt på natten da jeg ankom, men det gikk en buss mot byen og jeg hoppet på den. Jeg hoppet av bussen utenfor det anbefalte hotellet, men rygget i døren da jeg så prisen på 150 dollar døgnet. Hva jeg og «stresskoffertene» anså som «rimelig» var tydeligvis nokså forskjellig. Likevel hadde jeg flaks - jeg var bare et par hundre meter fra det stedet vi hadde ligget med Sorgenfri tre år før. Det var kort vei til en liten «pousada» som jeg husket fra den gang. De hadde et rom ledig og jeg fikk et glass med. caipirinha og en Antarctica-øl med pingviner på etiketten, og følte at alt var i god gjenge. Dagen etter møtte jeg en gjeng med chilenere som skulle samme veien som meg, og som frisket opp spansken med dialekten og slanguttrykkene jeg husket fra Chile. I Brasil var «Tudo bem» fremdeles det viktigste. Det betyr noe sånt som «alt godt» og er spørsmål og svar og lykkeønskning og vennlighetsfrase og tillfredstillelse og brukes til alt.

Vi hoppet på en buss til Salvador. Det var halvannen uke til karnevalet, og mange av passasjerene hadde med seg trommer og stemmene sine, så nesten ingen sov i de to døgnene. Salvador har et av de beste karnevalene i Brasil, og oppvarmingen hadde startet for lengst. Vi kastet ryggsekkene inn et sted og gikk ut i folkehavet.

Spesielt var det morsomt å dra ut sammen med Alex. Foreldrene hans var fra Jamaica, men selv hadde han levd hele sitt voksne liv i England, og snakket oxfordengelsk. Brasilianerne sluttet ikke å forundre seg over Alex «who looks like a Brazilian but acts like a gringo» og meg «who looks like a gringo but acts like a Brazilian». Det førte oss opp i mange forvirrende situasjoner, som løste seg opp i latter når vi forklarte. Om «gringo» menes fornærmelig eller ikke avhenger av sammenhengen og tonefallet.

Det nærmet seg den tiden da Sorgenfri skulle vise seg. Selv om det var grunnløst var jeg litt nervøs. Jeg dro videre til Recife og gjennomsøkte havnen de dagene jeg hadde tid, men ingen Sorgenfri. Det siste jeg hadde hørt var en telefon fra St. Helena til Cape Town. Da skulle de reise dagen etter, så de burde ha vært her nå. Karnevalet skulle begynne dagen etter, og det ville være kjedelig om de ikke nådde fram. Sent på ettermiddagen gikk jeg til en telefonkiosk og ringte yachtklubben jeg regnet med de ville velge. - Har det dukket opp en norsk båt med to karer ombord og en okse i masten? Hønnet hadde vært en sikker slager i SørAmerika, alle husket båten med horn. Uno momento - og plutselig var Peders stemme der. - Quien es? (hvem er det?) spurte han forvirret på spansk. - Karnevalsinspektøren, var det eneste jeg klarte å si, før vi brast ut i latter, og en time senere var jeg der.

For først gang hadde Sorgenfri krysset sitt eget kjølvann. Vi kunne umulig ha funnet et bedre sted å feire jordomseilingen, for vi var. i Recife, som sammen med. nabobyen Olinda, har Brasils morsomste karneval. Jeg trodde vi skulle lette, og ingen kan si at vi ikke feiret begivenheten tilstrekkelig. For det var samba og frevo og fantastiske opptog og dansing I gamlebyen i Olinda og sprø påfunn og uforglemmelige episoder og caipirinha i mengder og farlige slagsmål og gode venner og tusenvis av lommetyver. Karneval er et konsentrat av Brasil på godt og ondt - det er det totale sirkus. Noen mener det er opium for folket, der de fattigste kan glemme hverdagens nedverdigelser. En brasiliansk spøk sier at caipirinhaen er den viktigste årsaken til at det ikke har vært noen sosial revolusjon i Brasil. Ved siste soloppgangen sovnet vi med såre halser og slitne lemmer - og våknet som gjenfødte. Na hadde vi til gagns vært jorda rundt.

Fra Natal reiste Anders til arbeid og Norge, Peder reiste over land til Chile for å oppsøke gamle marker og for første gang hadde jeg Sorgenfri for meg selv over lengre tid. At vi til tider spredde oss for forskjellige vinder var dels et behov for aweksling fra båtlivet og hverandre, og samtidig et uttrykk for den tillit og sikkerhet vi utviklet underveis. Vi visste at vi klarte oss på egen hånd, og dessuten var vi nå trygge for at vi hver for oss var i stand til å ta vare på båten. Denne reisen føltes ikke lenger som en slags ekspedisjon der det var prestisje i å være med på alt men som et naturlig og riktig liv.

Brasil er selvfølgelig en blandet opplevelse. Det er det vakre fjellet og den dype jungelen og den lange stranden og den lette og bekymringsløse tonen der alt er «tudo bem» og tommelfingeren alltid peker opp. Det er den besnærende blandingen av gammelt og nytt, i samme havn ligger enorme oljeplattformer og hundrevis av «yengadaer» - En yengada er en forbedret utgave av flåtene som indianerne brukte langs kysten tidligere, og er fortsatt nydelige, lave flåter med ror, seil og stikkjøl. Men Brasil er også den bunnløse fattigdommen, undertrykkelse, rå vold, de styrtrikes arroganse, eller byråkratiets meningsløse stupiditet. Om vi hadde aldri så stor forståelse og sympati for de uheldigste, eller levde aldri så enkelt, så er vi de privilegerte. Det erfarte vi på kroppen den første natten på karneval. Vi hadde som vanlig bare sandaler og shorts mens vi danset gjennom natten, men det var første kvelden og Peder hadde glemt å ta av seg klokka, Midt i dansen hørte vi plutselig rop, og løp etter lyden. Der ble Peder slengt i veggen, mens ransmennene løp inn i en sidegate. Sammen med flere andre tok jeg opp forfølgelsen, men plutselig skjønte jeg at jeg var alene. Jeg stoppet, men det samme gjorde de, og samtidig ble jeg angrepet bakfra av en back-up-mann. Jeg ble slått i bakken, og fikk grundig bank før resten av forfølgerne innhentet oss og ranerne stakk av. Den eneste skaden min var et kutt i pannen og brukne brillerammer, men de kunne jeg surre sammen igjen. Også Peder var uskadet.

Men vi var i en ambivalent situasjon, også med Sorgenfri. Yachtklubbene, der vi måtte legge henne, var med et par hederlige unntak lite sympatiske steder der styrtrike guttemenn kjøper seg medlemskap og leker med vannscootere og cabincruisere til enorme summer. Rett utenfor gjerdene og de bevæpnede vaktene ligger nærmeste favela der unger og familier sover på gaten eller i improviserte skur. På den annen side så har Yachtklubben gjerder og vakter og vi vil jo ikke ha Sorgenfri tømt for utstyr heller- og det er deilig med svømmebasseng og kalde øl 50 meter fra rekka.

I Peders fravær stilte meg overfor et nytt valg: mannskap eller ikke. Tidligere på havseilas hadde vi bare tatt ombord folk vi kjente godt fra før, og da mest for selskapets skyld, seilermessig var vi totalt selvhjulpne. Men nå var det annerledes, jeg kunne opplagt ha nytte av hjelp til vakter og utkikk. For erfaringens skyld hadde jeg først tenkt til å seile alene til Amazonas 1000 mil unna, men jeg ble overbevist om at aleneseilas på denne årstiden, med lavtflytende yengadaer i sjøen, ville være selvtortur. Så jeg mønstret mannskap, noe som var interessant i seg selv, for jeg kjente bare den ene på forhånd. Det var Adam, en italiensktalende engelskmann som også skulle til Amazonas. Han var sliten etter et hardt liv i London, bar lange floker nedover skuldrene, og var et oppkomme av teorier om alt. Brasilianeren Maurilo var sportsmann og helsekostspiser. Hans drøm var å komme på havet i en skikkelig seilbåt. Han var elev av jungeleksperten og journalisten Carlos «Caju» da Silva, som jeg var på vei for å møte i Amazonas.

Den første turen gikk fra Natal, rundt Kapp Calcanhai og til Fortaleza. Den ellers så slitne Adam ble et unikum på havet, han likte uvær og det fikk vi nok av. Første gang jeg våknet av Adam som sang italienske arier mens kuling og regn herjet rundt ham, fikk jeg sjokk, men jeg trivdes snart med det. Han lærte båten raskt å kjenne og disket opp medC nydelige retter fra byssa dag og natt. Treningsgutten Maurilo ble derimot så sjøsyk at han lå flat ute i cockpiten eller nede i køya. Han snakket ikke engelsk, så vi slet endel med den tekniske kommunikasjonen. Men han klarte sine styrevakter, og ga ikke opp. Da kombinasjonen av mat, primuslukt og rullende hav ble for mye under byssevakta, stormet han opp, kastet opp over rekka, stønnet aI love sailing» (som var engelsken jeg hadde lært ham) før han ramlet nedenunder igjen og fullførte matlagingen. Slikt imponerer.

Første stopp var byen Fortaleza. Zelia, som jeg hadde truffet i Natal, var derfra, og vi møttes igjen. Hun var en sjeldent kreativ og morsom jente og vi forelsket oss. Hun lånte familiens bil og vi dro ofte av gårde. Zelia studerte biologi og kunne endel engelsk, men brasiliansk er morsommere. Hun og Maurilo begynte å få sving på portugisisken min. Vi ble et par uker istedenfor dager som jeg hadde tenkt.

De neste 700 milene langs ekvator foregikk i typisk ekvatorvær, vinden skiftet raskere enn Brasils valutakurser, så det var ikke bare Maurilo som var glad da vi sto inn Amazonas munningen. Vi fosset innover med spinnaker og sol til Belem: Noen timer senere sto Caju på kaia. Han er jungelekspert og karatemester og guru og journalist, og snakker, av alle ting, også norsk. Med Caju blir det propelldager. Vi hadde. møtt ham ved en tilfeldighet i Rio i 1990.

Maurilo flyttet tilbake til familien på land, og Adam hoppet på en elvebåt. Etter en uke i Belem dro Zelia og jeg ut i det enorme Amazonasdeltaet. Det ble til og med brukbart vær og vi overnattet ofte på dekk. Det var kanaler og mangrover og rosa delfiner. Late sjøkuer og kule folk og sprø elvebåter og de beste fruktene - og jeg var takknemlig for å oppleve det sammen med Zelia. Vi ga og tok og lærte av hverandre det er utrolig hvor nær det går an å komme et menneske når vi tilbringer hver time på døgnet sammen og vet vi har dårlig tid.

-Tudo bem?

-Tudo bem!