Halifax var byen vi hadde sett oss ut for å gjøre Sorgenfri seilklar for den lange og kalde seilasen mot nord. Med byens mange yachtklubber og lange sjøfartstradisjon kunne vi ikke ha funnet et mer egnet sted. Vi var blitt innlosjert på honnørbrygga utenfor sjøfartsmuseet, så i løpet av få dager hadde halve Halifax' befolkning vært nedom hos oss og fått stiltsin nysgjerrighet. Det skortet ikke på hjelpende hender med å få gjort unna tingene på den lange lista vår.

Høyeste prioritet for Sorgenfri var å få en varmeovn som ville passe både oss og lommeboken vår. I vårt forsøk på å få tak i noe brukt, ba vi reporteren fra The Chronicle Herald som intervjuet oss, om å nevne det i reportasjen. Allerede samme dag dukket en person av det annet kjønn opp på brygga, og ropte ned til Johan som sto i underbuksa i byssa og stekte egg. Hun lurte på om vi hadde funnet våre aheaters» som The Chronicle Herald klart og tydelig hadde nevnt at vi lette etter. Johan ristet på hodet med munnen full av mat. Jenta som åpenbart hadde misforstått betydningen av ordet «heaters», fortsatte ufortrødent, og i nærvær av de mange mennesker på honnørbryggen, å legge fram sitt uanstendige forslag. Hvor mye varme hun kunne gi kom ikke så klart og tydelig fram, men å seile nordover hadde hun ikke noe imot.

Sorgenfris varmeovn forble ufunnet, og vi trøstet oss med at Canada og Grønland ikke kunne bli kaldere enn det vi hadde erfart i Antarktis og under vinteroppholdet på Ildlandet. Allikevel var det en mye bedre utrustet båt som forlot Halifax, enn den som sto ut fra Falklandsøyene for 3 1/2 år siden. Islanterne var montert i baugen. Vi hadde isolert mot kondens innvendig, ny gummibåt var innkjøpt samt ekstrakanner til parafin og diesel, og Sorgenfri hadde nå seks ankere. Mannskapslisten var utvidet med Petter Nissen Lie som en dag sto på brygga iført fiskestang, hov, og sekken full av med: lånte grønlandskart fra R/S «Liv».