How long did it take you to get across? Spørsmålet blir stilt oss av to fiskere som nærmer seg på den falleferdige brygga. Vi har nettopp ankommet Wood Island på Newfoundlands vestside, men trodde den var ubebodd inntil de to nysgjerrige fiskerne ankom. Vi hadde heller ikke regnet med å støte på dette spørsmålet her på lille og øde Wood Island, for etter tre uker i Canada skjønner vi nå at det her ikke siktes til vårt siste seilstrekk fra Nova Scotia. At Wood Island er målet for vår seilas er jo innlysende, og vi har ikke hjerte til å ødelegge illusjonen.

Vi er etter hvert blitt vant til å bli mottatt som om vi endelig har nådd bestemmelsesstedet på vår seilas. I Sydney på Nova Scotas nordspiss hadde vi formannen langside allerede før fortøyningsbøya i Royal Sydney Yacht Club var fisket opp. Klubben var midt i feiringen av sin årlige regattahelg, og han var overlykkelig over at en båt hadde kommet fra Norge for å overvære regattaen. Gjestfriheten til de berusete festdeltagerene var overveldende, og det vi hadde sett på som et kjedelig, men nødvendig stopp for å kjøpe inn brød og melk, utviklet seg til noe ganske annet. Baren og den overfylte grillene sto til fri disposisjon, og vi ble pyntet med klubbvimpler og klubbhatter så vi til slutt lignet ustøe juletrær der vi gikk fra oppdresset klubbmedlem til oppdresset klubbmedlem og fortalte om vår «dramatiske» seilas over Atlanteren fra Norge. Formannen som i løpet av kvelden klart å komme seg igjennom atskillige glass, ble mer og mer i storform. Det endte med at han meldte på Sorgenfri til regattaen dagen etter, og alle gledet seg til å få en norsk båt på vandrepokalen. At vi var selvskrevne vinnere trakk verken han eller noen av de andre i tvil. Johan, Petter og jeg ble også i bra kamphumør etter hvert som kvelden ble gammel, men jeg kunne bare beklagende meddele de andre at den første båten allerede var i mål da jeg som førstemann klarte å kare meg ut av køya på ettermiddagen dagen etter. Kanskje like bra, ettersom ingen av festdeltagerne kvelden i forveien hadde tenkt på hvordan vår meget overvektig dame med utblåste seil skulle kunne ha noen som helst sjanse mot de andre lette regattabåtene med kevlar og mylar på all bauger og kanter.

Under vår seilas oppover Nova Scotias kyst hadde vi hørt mye om «The Newfies» og deres meget spesielle måte å ønske nyankomne velkommen på. Vi var derfor meget spente da de første Newfies nærmet seg på brygga på Wood Island. - Å, dere tenker på «the Newfie screech» svarer de, som om det skulle være den mest naturlige velkomstmåte i verden å plassere den besøkende med føttene i en bøtte iskaldt sjøvann. Stående slik må han styrte et «Newfie Shot» (melkeglass med rom) og deklamere et dikt. Gjennomføres dette på en tilfredsstillende måte, får den heldige kysse alle Newfienes yndling; torsken, midt på munnen. Fiskerne forteller imidlertid at regjeringen pga. overfiske forbød torskefisket for to år siden. En skikkelig «screech» kan vi derfor ikke få. Det eneste fiskerne har lov å fange i dag er en og annen hummer, samt knurrfisken. Knurren er imidlertid så stygg at den er det ingen som vil kysse, og hummerbeite er det eneste den blir brukt til. For en skikkelig Newfie er torskefisket det eneste rette, og vi merker godt guttas fortvilelse. De forteller med bitterhet om en venn av seg som hadde fisket tre torsker til middag, og ble bøtelagt med $500 pr. fisk. - Som om ikke det var nok tok de til og med fisken fra ham. Jeg tenker med blandede følelser tilbake på de to torskene vi lykkelig uvitende om fiskeforbudet hadde dorget til oss i «Bras dor» på Nova Scotia, men lar beretningen om vår «dyre» middag forbli ufortalt.

Det er imidlertid kun stortorsken, eller skreien, det er fiskeforbud på. I tillegg til knurren kunne også småtorsken fiskes. Begge er gode matfisk, men deres skjebne var som oftest at de ble sparket rundt på brygga av ungene, som fisket dem for gøy. Ørret og røye er det heller ingen restriksjoner på, men selv om vi gjorde vårt ytterste innerst i Hawk Bay på Labrador, ble utbyttet litefl og blodtapet desto større. Petter dro ut med stangen en ettermiddag, men kom slukkøret tilbake noen timer senere og klagde over frontangrepene fra millioner av sandfluer. Han så direkte blodfattig ut, og mente at fluene hadde sugd like mye ut av ham som han kunne klare å få inn igjen ved å fortære fangsten. Ettersom Johan og jeg mente at dette sa lite om insektmengden, siden fangsten såvidt var større enn agnet han hadde dratt ut med. måtte vi begge nøye oss med lukten av stekt agnfisk til middag.

Newfies er som nevnt beryktede for sin gjestfrihet, og vi ble buden inn på middag hos fiskerne på Wood Island. Vi kysset ikke akkurat hummeren, men den smakte fortreffelig med «Norwegian shot» (akevitt i drammeglass) til.