Se på Johan, med det håndkleet ligner han en stor og saftig «Leiv Vidar» i lompe! Toffan sikler og myser sultent mot Johan som står på fordekket og tørker seg. Tennene løper umiddelbart i vann, og jeg har heller ingen problemer med å se at Johans gule hår har en slående likhet med sennep. Under dekk ligger vår franske venn Xavier og snakker høyt med seg selv på moderspråket. Selv om vi ikke er særlig skarpe i fransk, snapper vi opp et og annet ord, og skjønner at vår passasjer i fantasien er i ferd med å innta en fem meter lang baguette med ost og skinke.

Sssvooosjj! Fiskelina løper, og for første gang siden vi forlot Kapp Verde-øyene for seks dager siden blir det liv i alle fire på en gang. - MAT! Fire sjeler, en tanke. - Forsiktig, gi ut, inn, inn, trekk, rolig, ikke mist den. Jeg er først borte ved lina, og formaningene fra de andre er bønnfallende og panikkartete. Men, som to ganger tidligere, fisken er for stor. Lina gir til slutt etter og ryker med et smell. Skyldbevisst ser jeg inn i tre par sultne øyne, og synes å skimte meg selv på et fat med et eple i munnen. Det var det siste snøret, den siste kroken - og den siste sjansen til å få ordentlig mat på minst en uke.

Her er vi altså midt ute i Atlanteren, på vei fra Kapp Verde-øyene mot Brasil nesten uten mat, og jeg spør meg selv hvordan det er mulig å havne i en så kinkig situasjon? Nå i ettertid er svaret enkelt; dette var starten på vår seilas, og ettersom vi følte oss som drevne seilere allerede før vi la fra kai i Asker, var vi nå - etter to måneder eksperter og fullbefarne jordomseilere! Selv hadde jeg ikke mer enn tre uker å skryte av, ettersom jeg måtte fullføre mitt grunnfag I biologi, og derfor ikke kunne møte de andre før på Gran Canaria. Dette hindret meg imidlertid ikke i å mene at jeg kanskje var den mest erfarne av oss, selv om jeg satt hele første kveldsvakt ut fra Gran Canaria og bannet og svor fordi vindroret ikke ville lystre. Dette hadde sin enkle forklaring i at jeg aldri før hadde sett et slikt selvstyrende ror. Det var innkjøpt I England, men var denne kvelden blitt fristilt på grunn av lite vind, noe de andre fant rasende morsomt å ikke fortelle meg før dagen etter.

Nå skulle det spares penger og leves billig, for vi skulle være på reisefot i to og et halvt år, og var nødt til å være forsiktig med økonomien. Provianteringen på Gran Canaria bar preg av dette. Havet er jo som kjent fullt av fisk, så vi kjøpte inn masse fiskeutstyr, og tok det bokstavelig talt som god fisk at dette ville skaffe oss det meste vi trengte av mat. Moren til Toffan jobber på Nestle, og hun hadde utstyrt oss med mye kaffe, tørrmelk, buljong og lignende. Det meste av dette ble dessverre vannskadet over Nordsjøen. Det eneste som overlevde var posene med spagetti i soppsaus, en rett vi virkelig hadde lært oss å hate, etter å ha inntatt betraktelige mengder til alle døgnets tider uker i strekk.

Fra Gran Canaria fikk vi også med oss mengder med ris og mel. Billig og godt tenkte vi, men det ble selvfølgelig noe ensformig i lengden da fisken uteble. Vårt forhold til ris hadde også fått en noe skjev start, ettersom en vennlig sjel hadde gitt oss 10 kilo «Bens» i avskjedsgave. Nå er jo ikke ris i seg selv noe å forakte, men dumskaller som vi var stuet vi det bort i et lavt skott bare innpakket i sin egen papiremballasje. Når man ligger rolig til kai i Asker, og alt er tørt og fint ombord, er det vanskelig å forestille seg hvordan det kommer til å gå i en skikkelig storm, og hvordan et tilsynelatende tørt sted med ett forvandles til et basseng. Følgelig tok det ikke lang tid før risens papiremballasje gikk i oppløsning, samtidig som halve Nordsjøen hjalp ytterligere til med å spre risen rundt i hele båten. «Den store riskrigen», som skulle strekke seg over et halvt år, var innledet. Spredte ristropper som forskanset seg på uinntakelige steder, eller steder vi simpelthen ikke ante fantes, begynte å gjøre livet surt for oss. De ga fra seg en helt forferdelig lukt, og lå og knitret og gjæret så det gikk oss helt på nervene. I tillegg sendte de ut mindre styrker til store deler av dørken hver gang vi var ute i høy sjø og tok inn vann. At risen levde og formerte seg, var vi aldri et sekund i tvil om.

Som nevnt var vi temmelig uerfarne på dette tidspunkt. Ikke minst med hensyn til rutinene ombord. Ting som vi nå tar som en selvfølge, måtte læres ved prøving og feiling. Jeg vil f.eks. aldri mer sovne i solen på dekket med bar rumpe. Straffen var å ikke kunne sitte eller ligge på tre dager. Å lage pannekaker i høy sjø var et ork, og når vi i tillegg var møkka lei av å spise pannekaker dag ut og dag inn, ble det til at vi heller snakket om de megabiffene vi skulle innta når vi ankom Brasil. Nokså apatiske begynte vi etter hvert å sammenligne alt rundt oss med mat. Det var slik Johan helt ufrivillig endte opp som en saftig pølse i lompe.

Vår stakkars venn Xavier som haiket med oss fra Kapp Verde til Brasil, var med sine franske matvaner den som led mest under overfarten. Han var så lykkelig da han satte beina på brasiliansk jord i Recife, at han nesten var lettet da immigrasjonstollen sendte ham til Fransk Guyana fordi han ikke hadde gyldig visum til Brasil, og dermed ikke kunne være med oss på den videre seilasen til Rio de Janeiro.

Litt uflaks hadde vi også på denne vår første atlanterhavskryssing. Vi kjøpte mye bra fiskeutstyr på Gran Canaria, og på veien mot Kapp Verde fikk vi faktisk en del fisk. Fernando de Noronha ble Tre dager etter at vi forlot Sao Vicente på Kapp Verde, oppdaget vi imidlertid til vår store fortvilelse at nesten alle snørene og krokene var blitt stjålet. Da var det for sent å snu, og selv om vi gjorde vårt beste med de få vi hadde igjen, var det selvfølgelig alltid den største fisken som valgte å bite på.

Med tapet av det siste snøret, ble stemningen ombord virkelig laber. Vi satt og målte avstander og distanse til Brasil, leste Ingrid Espelids kokebok fra perm til perm og overgikk hverandre i hvor mye kjøtt vi skulle spise på Recifes dyreste restaurant.

Da det var 350 nautiske mil igjen til Recife, oppdaget vi imidlertid et lite lys i enden av tunnelen. Noe vi opprinnelig trodde bare var en liten flekk på kartet viste seg i realiteten å være den brasilianske øya Fernando de Noronha, ikke mer enn toppen en natts seilas unna. Xavier hadde hørt om denne paradisøya som skulle være helt ubebodd, og vi fikk straks vann I munnen ved tanken på kokosnøtter og viltvoksende frukt. Utrolig hvordan bare utsiktene til en slik øy fungerte som en ren vitamininnsprøytning. Tidlig neste morgen satt jeg på vakt og så Fernando de Noronhas karakteristiske klippe stige fram av horisonten. Hvilken øy! Hvite sandstrender mellom spisse, svarte klipper, og kokospalmer som svaiet tunge utover vannet. Bare synet var nok til at jeg glemte sulten. Yre og kåte kastet vi oss i jolla, og uten en tråd på kroppen og med bare hver vår kniv bundet til en tråd rundt livet rodde vi i land. Her var det ingen hensyn å ta, den eneste vi regnet med å møte på denne øya, var Robinson Crusoe, og selv det var vel noe usannsynlig. Nyinnkjøpt dykker maske og harpun var også med - vi visste da hvordan en skulle overleve på en øde øy, og her var det mengder av fisk. Sulten meldte seg igjen, men nå var utsiktene til et herremåltid bestående av kokosnøtter, fisk og ris innen rekkevidde. Riktignok tok det sin tid å få kokosnøttene ned fra palmene, og det viste seg å være dekket av et tjukt, grønt skall - noe den norske typen mangler - men etter mye spikking kom vi oss igjennom skallet. For en smak av paradis! Fisken var til å begynne med meget lite villig til å stille seg opp foran harpunspydet, men nød lærer nakne gutter å skyte, og den første farge sprakende fisken måtte snart bøte med livet.

- Hva nå da? Har Robinson Crusoe fått familie? Johan peker forundret ut mot havet hvor en utsending fra det brasilianske fjernsyn er i ferd med å gjøre de siste opptakene fra naturreservatet Fernando de Noronha, og fanger opp fire «Robinsoner» som boltrer seg på den fredete stranden. Etter hvert kommer flere båter til, turister og lokale innbyggere. En guide stuper i vannet, og svømmer over til Sorgenfri. Selv om vår portugisisk begrenser seg til «god morgen» og «god kveld», aner vi uråd da han uten innledning begynner å rive seg i håret over den meget døde fisken på dekk, mens han roper «Problemas, problemas!». Fisken har vi forskriftsmessig renset, men guiden prøver allikevel å vekke den opp fra de døde. Når han til slutt må oppgi forsøket tar han den med seg. Som bevis, ikke middag, får vi vite. Fjernsynsteamet kommer til, og de er overbegeistret over sluttscenen på opptaket sitt. De snakker engelsk, og vi blir for første gang foreholdt vår forbrytelse. Vi får beskjed om å følge etter guiden til landsbyen på den andre siden av øya, men først vil de gjerne ha et intervju. Til tross for at vi nå har dekket til våre nakne hofter, er fire solbrente nordmenn som har seilt i egen båt helt fra Norge noe av det mest eksotiske de har opplevd. Kanskje er det god mat i fengselet tenker vi, og seiler over til andre siden av øya. Men selv om vi har forgrepet oss stygt på øyas reservatområder, slipper vi unna på alle punkter unntatt det overlagte drapet på den fredete fisken, som vi får en mindre bot for.

kaffebaronen Jarbas forbarmer seg imidlertid over oss, og ber oss på middag i feriehuset sitt. Og selv om han må sende kokken etter mer mat midt under måltidet, blir vi buden kvelden etter også. Jeg takker i mitt stille sinn den uheldige fisken vi skjøt, og tenker at uten den ville vi antagelig gått glipp av de to minneverdige forspisningene hos Jarbas.

Selv om vårt opphold ikke forløp helt som ventet, og selv om øya ikke var akkurat slik Xavier så skråsikkert hadde forestilt oss den, ble dette absolutt vårt første møte med et skikkelig tropeparadis. Da vi sa farvel til Jarbas og de andre, og satte kursen mot Recife med cockpiten full av frukt og kokosnøtter, følte vi oss mye mer tilpass ombord, og også som langt mer erfarne sjømenn enn de tre grønne som forlot Norge to og en halv måned tidligere.