Da vi satt og drømte rundt kjøkkenbordet hjemme, var det Brasil som øvde den største dragning på meg. Jeg ble ikke skuffet. Møtet med Recife svarte fullt ut til forventningene. Vi var på et nytt kontinent og fråtset i det den varme, klamme millionbyen hadde å by på av vått og tørt og vennlighet. Vi hadde bestemt oss for å feire julen i Rio, så det ble bare et kort opphold i Recife før vi igjen la ut på et havstrekk som ble lengre enn vi hadde trodd. Det var med nød og neppe vi rakk julemiddagen, som forøvrig var turens dyreste måltid og ble inntatt i Den skandinaviske kirken. For min del ble uken I Recife og julen i Rio litt i snaueste laget når jeg først var her. Vi hadde også hatt dårlig tid helt siden vi forlot Norge, med lange seilaser og korte stopp, så jeg bestemte meg for et lengre opphold på land.

Det var vemodig å forlate Peder og Johan, men med et par svenske venner å reise med de første ukene skulle det gå greit. Vi avtalte at vi skulle møtes et sted på Chile-kysten om et par måneder, men slik som ting utviklet seg ble det først fire måneder senere, i verdens sørligste by, at vi møttes på nytt.

Brasil er et av verdens største og mest mangfoldige land. Fra uberørte naturperler som regnskog og dyreliv til store byer hvor kontrastene mellom det hypermoderne næringslivet og slumstrøkene eller «favelane» er enorme. Store deler av innbyggerne lever her i en forsøplet og forurenset fattigdom som selvfølgelig skaper en utbredt kriminalitet. Det er trist å se møkkete gategutter som tigger og mødre som løper rundt på utekafeer for å stjele matrester. Mest skremmende er det at man etter en stund blir så vant til det at man ikke lenger reflekterer over det.

Til tross for dette er det mest fascinerende med Brasil, brasilianerne selv. Fra den blåøyde med blondt hår via indiansk og mulatt til det helt sorte; alle er de brasilianere og lever side om side uten fordommer. Jeg tror aldri jeg har møtt et folkeslag som er så imøtekommende og gjestfritt. I begynnelsen slo min norske skepsis ut i mistenksomhet. Jeg husker spesielt den første gangen jeg kom til et nytt sted helt alene. Jeg sto på en bussholdeplass mens det tropiske regnet silte ned. Jeg behersket ikke språket, og det var bare meg i hele denne store verden. Etter å ha funnet et pensjonat, gikk jeg ut og satte meg på en utekafe. Det tok ikke lang tid før det satt et par til rundt bordet. De tok meg med til sitt spartanske hjem, lagde mat - og utrolig nok gikk praten hele tiden. Jeg innrømmer at jeg var mistenksom, vi hadde både sett og hørt stygge episoder i Rio, men etter en stund forsto jeg at de kun var ute etter å bli kjent med noe fremmed på samme måte som jeg selv.

Når man vet at de fleste brasilianere har lite penger, og inflasjonen og valutaforandringene spiser opp det de har, er det ikke rart at det er de billige aktivitetene som betyr noe. Derfor er det musikken, sensualiteten og dansen som opptar dem mest.

Jeg kommer meg opp til Bahia, som på mange måter er Brasil i et nøtteskall. Man kan hele tiden føle en slags stemning rundt seg, en slags klam atmosfære av musikk, dans og lidenskap. Det er sommerferie, og mange unge fra storbyene som tilhører middelklassen er kommet opp til denne lille perle av en landsby. Jeg forelsker meg hodestups både i stedet og I Selma fra Sao Paulo. Sammen tilbrakte vi en uforglemmelig måned, selv om jeg følte meg som en gjerdestolpe da jeg på stranden om kvelden skulle lære meg sambaens og lambadaens mysterier til latteren fra brasilianerne som må ha et par ekstra ledd mer i kroppen enn oss stive nordboere.

En dag fikk jeg oppleve mennenes tradisjonelle kampdans. De er på lag mot hverandre og entrer ringen to og to. Til musikken danser de en kamp som krever både smidighet og styrke. Å komme bort i hverandre forbudt. Det hele blir villere og villere. Mange står i hovedgaten og ser på da den ene feilberegner og gir den andre en real nesestyver. På et sekund er den lille gaten forvandlet til et masseslagsmål hvor stoler og bord flyr gjennom luften, mens kelnerne fortvilet prøver å redde unna flaskene. En høy mannsstemme skjærer gjennom luften, alt er over like fort som det begynte. Det er tydelig at de enorme kroppene har respekt for den gamle læremesteren.

Ingenting varer evig og i karnevalets berus var det slutt. Rastløsheten meldte seg, Selma måtte tilbake til universitetet og sine noe bekymrede foreldre.

Jeg fikk beskjed om at tidsskjemaet til Sorgenfri hadde sprukket, slik at det paset bedre for meg å slutte meg til de andre I Sør-Chile. Jeg la kursen sakte, men sikkert, nedover gjennom Uruguay og Argentina. I Buenos Aires kom så beskjeden om at det nok kunne ta enda lengre tid. Sorgenfri hadde forlatt Falklandsøyene med kurs for Antarktis. Hva skulle jeg gjøre nå? Jeg hadde sett storbyer, jungel, karneval og eksotiske jenter, nå gikk turen mot fjellet. Jakke, sko, stillongs og votter ble innkjøpt og med ett var jeg i Andesfjellene hvor jeg i kompani med et par franskmenn stiftet bekjentskap et helt annet Latin-Amerika.