Loggbok 8. februar 1991: «Ingen sol, ingen observasjon, ingen bølger, litt vind - Sorgenfri glir derfor lydløst mot Falklandsøyene.»

9. februar: «Ingen sol, ingen observasjon, ingen bølger, ingen vind - Sorgenfri glir derfor lydløst fra Falklandsøyene.»

Vi dro fra Isla Grande sør for Rio i midten av januar. Vi hadde innsett at vårt nåværende tempo var drepende, at vi ikke fikk gjort det vi ville på land. Skulle vi være på Tahiti i juli ville det ødelegge reisen underveis. Foreløpig hadde vi tilbrakt like mye tid på vann som på land, og det var slett ikke meningen. Vi tok lærdom av de mer sedate seilerne vi møtte i Brasil, slike som hadde brukt et par år fra Europa. Likevel bestemte vi oss for å holde farten oppe litt til. Det var nødvendig om vi skulle rekke sommeren på den sørlige halvkule. Vi satte nå direkte kurs for Mar del Plata i Argentina og arbeidet febrilsk for å gjøre Sorgenfri rede til å møte tøffere tak lenger sør. Vi sydde en ny sprayhood til luka, forsterket seil og trente på å gjøre manøvrer alene, og endelig forsto jeg hvordan man tar sekstantposisjoner på stjerner og planeter. Vi presset båten hardt for å lære henne best mulig å kjenne. Vi hadde et døgns vanvittig seilas i liten storm med fulle seil der vi surfet i 16 knop på bølgene, en teoretisk umulighet med en båt av Sorgenfris dimensjoner. Uken vi var i Mar del Plata fikset vi båt konstant, og fanget interessen hos argentinere som hjalp oss med forberedelsene. Vi smurte vinsjer og tettet luker og bygde ankerklyss, vi skaffet bolter og baufiler og kopierte kart og Gud vet hva. Vi følte oss beredt til de utfordringene vi visste ville komme. Og vi møtte familien Robertau.

Familiefaren Rouge-Marc Robertau hadde reist jorden rundt et par ganger før. Han var et teknisk unikum, og staget opp riggen på Sorgenfri på nytt. Sønnen Pierrick spilte bongotrommer, og vi var ombord i «Myrika» og pratet og byttelånte kart og spilte musikk. Vi hadde fortalt at vi hadde tenkt oss til Kapp Horn. Det samme skulle de, så vi regnet med å møte hverandre igjen senere. - Så har vi tenkt oss til Syd-Shetlandsøyene, sa Rouge-Marc. Peder og jeg så på hverandre, ingen av oss visste hvor det var. - Det ligger sør for Kapp Horn, forklarte Rouge-Marc, det blåser mindre der enn ved kappet, og det er lite is i år.

Dagen etter seilte vi fra Argentina. Vi var forberedt på de beryktede «pamperossene» som feier ned fra den argentinske pampasen i storms styrke. Men selv om vi fikk masse byger var det bare regn i dem, og vi ble mer frustrert over vindstille enn storm. Vi døpte «the roaring forties» om til «the frustrating forties». Men vi fikk tid til å tenke, og det kunne vi trenge, for Rouge-Marcs planer hadde sådd en spire, som verken ga oss rast eller ro. Nå hadde vi funnet Syd-Shetlandsøyene på en skisse i kartkatalogen. De lå ikke rett ved Kapp Horn som vi hadde trodd, men rett nord for Den antarktiske halvøya. En ny verden åpnet seg, vi hadde overhodet ikke tenkt på at det var mulig å seile dit. Men hvorfor ikke? Vi hadde lange vakter hver for oss, og ved annet hvert skift hadde den voktende tenkt litt lenger - Hør nå her, sa jeg til Peder, - gitt at isen ikke er for jævlig, kanskje vi skulle fortsette videre, det er ikke mye lenger inn til fastlandet. Ville ikke det vært moro? Et par vakter senere hadde Peder spekulert videre. - Hvis vi er ved kontinentet, burde det jo være mulig å fortsette sørover, vi kan gjøre det i små etapper og prøve oss fram. De var ikke langt unna, og Peder drømte og jeg fantaserte og vi egget hverandre videre i en besnærende blanding av utopi og reinspikka eventyr. Etter hvert hadde vi et konkret opplegg basert på tåkete forestillinger om avstandene, været, isen og hva de forskjellige scenariene egentlig innebar. Etter noen euforiske dager ble jeg mer tilbakeholden. Vi trengte en del ting, så som kart, informasjon, utstyr, klær og ikke minst, varme. Det eneste kartet vi hadde var det fra katalogen, og den eneste skriftlige kilden var en bok fra en svensk stålbåt, den eneste skandinaviske lystbåten som hadde vært der. Det var en dramatisk beretning om is og stormer, og vi kunne ikke bedømme om den kanskje var overdramatisert. Hvis ikke, så var det et åpent spørsmål om Sorgenfri kunne klare de samme påkjenningene. Peder blåste av de praktiske innvendingene -, de var ikke viktige nok i forhold til kriblingen i ryggraden nå som han sto overfor Antarktis. At vi skulle dra dit var sikkert, men om vi kunne dra direkte fra Falklandsøyene var avhengig av om vi fant kart og utstyr der. En varmeovn måtte vi jo ha - jeg så allerede min egen pust. Alt berodde på Falklandsøyene.

Uten en eneste skikkelig storm ankom vi Port Stanley på Falklandsøyene. «Don't complain», sa havnefogden da vi fortalte om vindstilla. Jeg skjønte hva han mente da en storm feide over øyene et par dager senere. Dette var et nydelig sted og en merkelig kontrast til Sør-Amerika. Her i Sør Atlanteren kom vi til et samfunn som var mer britisk enn Storbritannia. I tillegg var her seler og delfiner og pingviner.

Første dagen møtte vi Richard. Han var forhenværende seiler, hjalp oss med alt og ble en god venn. Et forskningsskip som lå i havnen lånte oss Antarktis-kart. Richard jobbet på sykehuset, hvor de hadde byens eneste kopimaskin. Der sto vi en hel natt og smugkopierte på småark som vi siden tapet sammen. Men best av alt: Richard fortalte at på andre siden av øya bodde familien Poncets, som kjente Antarktis bedre enn de fleste.

Senere skjønte vi at Jerome Poncet er en berømthet; han var en av karene på «Damien», en av de første småbåtene som I 1973 seilte til Antarktis. Vi brukte en uke på å seile rundt mellom sauer og folk på vei til ham. Poncets og deres venner Herve og Beatrice var de ressursene vi hadde håpet på. De avmystifiserte farene, forholdene og været og lærte oss å skille mellom virkelige og innbilte problemer. Istedenfor å fore oss med skremselsbilder, ga de oss håndfaste og praktiske råd. De støttet vår tro på at entusiasme, oppfinnsomhet, viljestyrke og ekte interesse kan veie opp for flott utstyr og trening. Og som Herve sa: - Det er bare en måte å skaffe seg erfaring på. De var selv overbevist om at menneskelig pågangsmot utgjør den viktigste verdien, og ikke sponsorpenger for kunstig definerte mål. - Would you like to be the first African with glasses and without hair to reach the South Pole? smilte Jerome sarkastisk. Vi forsto hva han mente, og hvorfor de hjalp oss.