Det sjette og siste kontinentet; Antarktis var det sist oppdagete og er fortsatt det minst utforskete på vår klode. Det var først i forrige århundre at ugjendrivelige bevis for kontinentets eksistens ble lagt fram.

Gjetninger og teorier hadde imidlertid versert helt fra oldtiden. Så vel Pytagoras som Aristoteles og egypteren Ptolemy argumenterte for den i forbindelse med sine påstander om en rund klode.

Da portugiserne i slutten av det 15. århundre rundet Kapp det gode håp, spanieren Magellan fant Magellanstredet, og Francis Drake drev enda lenger sørover måtte karttegnerne akseptere at om «terra australis incognita» (et ukjent sydlig kontinent) virkelig fantes, var det ikke forbundet med noe annet. Ekspedisjonene som fortsatte sørover møtte, med den tids fartøyer ugjennomtrengelige mengder med is. James Cook rundseilte hele kontinentet, og var den første til å krysse den sydlige polarsirkel.

Men heller ikke han fikk et eneste glimt av annet enn is, og han avlivet myten om et fruktbart og rikt land. Cook selv antok at Sydpolen var et isfylt hav, slik som Nordpolen senere viste seg å være. Hans rapporter om rike hvalbestander trakk imidlertid fangstfolkene sørover, men det var ikke før 1820 at russeren Bellinghausen og engelskmannen Bransfield - med få dagers mellomrom fikk hvert sitt glimt av land. Nordmannen Borchgrevink var sannsynligvis den første som sto på kontinentet, da han på komisk vis hoppet i land foran kameratene. I de «heroiske tiårene» som fulgte gjorde menn som Amundsen og Scott kontinentet kjent for hele verden.

Satellitter, fly, pansrete motorskip, stedfaste baser og moderne teknologi har siden sørget for kartlegging og utforskning. Dette øker selvfølgelig sikkerheten, komforten og effektiviteten, men frarøver samtidig dem som utfører oppgavene noe av den intense naturopplevelsen Antarktis kan by på.

Når man ser bort fra utvidede kunnskaper om Antarktis, har forholdene for seilbåter endret seg lite. Det er ikke jakten på ukjent land eller krav for en kongekrone som er drivkraften, men den meget personlige opplevelsen og inntrykket av å være totalt selvstendig på et unikt kontinent - der man har fantasidyr som naboer og kan finne sine egne grenser.

Mengden av is varierer sterkt fra år til år. På en god sommer kan mesteparten av sjøisen smelte, men ferskvannsisen som faller fra innlandsisen smelter aldri. Isfjell fra Antarktis, noen mange mil i lengde, driver i ekstreme tilfeller nesten til Falklandsøyene. Med et mulig unntak av Victoria Land, er den antarktiske halvøya det eneste området som det er noen vits i å dra til med en liten båt. Der er det en slags skjærgård som gjør at man kan finne beskyttelse mot isen, og steinstrender der man kan komme på land.

I den korte antarktiske sommeren er rundt 2000 forskere og teknisk personell i sving på over 40 permanente og midlertidige baser. Her er mange nedlagte baser, som tildels er blitt et miljøproblem. I vinterhalvåret halveres besetningene, da både forskere og studieobjekter trekker vekk.

Etter enhver normal måte å regne territorier på, tilhører Antarktis ingen. Norge har gjort krav på bortimot en fjerdedel av kakestykket, men dette er kun av verdi på norske papirer, eller i nasjonal propaganda. Intet krav fra noen land er anerkjent i noe internasjonalt forum. Selv syntes jeg det var betegnende at det området vi var i, var avmerket som argentinsk, britisk eller chilensk, etter som vi så på argentinske, britiske eller chilenske kart. Den unike antarktistraktaten har i hvert fall hittil beskyttet kontinentet fra økonomisk eller militær utbygging. Slik må det fortsatt være.