Plutselig er det der, noen sorte flekker skiller seg ut fra alt det hvite og grå; Land, Kontinentet, Antarktis! Følelsen er vanskelig å beskrive, det er jo dette vi har jobbet mot. Men tvilen melder seg likevel: Kan vi og Sorgenfri klare dette? Alt virker så stort, så rått, så ugjestmildt, men på den annen side, så sensasjonelt annerledes. En herlig adrenalinpumpende følelse brer seg i kroppen når vi fosser innover mot land, og for første gang i vårt liv må seile slalåm mellom store og små isklumper. Sensasjonen i dette nye og barske overskygger nesten alvoret i all isen og den brutale naturen. Men vi har fått prentet inn så mange ganger hvor katastrofalt et møte med isen vil være for vårt glassfiberskrog, at vi ikke unner oss et sekunds hvile. Dette er heller ikke ment å være lett, det er ikke derfor vi har seilt hit. Vi har begitt oss hit fordi vi på Falklandsøyene var så nære ved, fordi dette kanskje ville bli vår eneste sjanse til å få gjort noe lignende. Og fordi vi er unge og uslåelige, og ikke helt ser eller enser faren ved en slik seilas med spinkle Sorgenfri.

Sant å si har jeg ingen problemer med å se for meg resultatet av et ublidt møte med isen, og de katastrofale konsekvensene både skremmer og fascinerer. Da vi på vei over Drake-passasjen krysset «Antarctic Convergence zone» på 60 sør, meldte straks det første isfjellet seg. Selv om synet av det var storslagent, ble vi raskt enige om å holde nøye utkikk døgnet rundt. Vi var uhyggelig klar over at vi ikke hadde radar ombord, og var lite lystne på en brå slutt på seilasen før vi hadde fått sett dette magiske og forgjette kontinentet.

Og så er de der, de første av kontinents innbyggere. Med mye plask og skrik og skrål blir vi ønsket velkommen av sel, som for et øyeblikk glemmer å sole seg eller jage fisk og pingviner. Det var vill oppstandelse ombord da vi på vei over Atlanteren fikk øye på en hval 200 meter unna båten, og nå er disse verdens største skapninger med ett rundt oss, ved siden av oss, foran og bak ... Som tidligere biologistudent må jeg klype meg i armen for å skjønne at jeg ikke drømmer.

Kriblingen i bena etter å få plassert dem på dette øde og hvite kontinent er uutholdelig, og et blikk på Johan røper at han har det på samme måte. Det er enkelt å forestille seg de første oppdagere, og deres iver etter det ukjente. Jeg fikk stor sans for Borchgrevink som satt bakerst i jolla, men som kastet seg ut i vannet og vasset først i land - og ble, til de andres ergrelse, det første menneske til å sette sine ben på det forgjettede Antarktis.

Det blåser opp når vi nærmer oss land og isen tykner til. Vi styrer mot en liten bukt vi har fått beskrevet av Jerome Poncet, men drømmen om en trygg havn faller i grus da den viser seg å være full av is. Vår begeistring for isverdenen avtar i takt med problemene som vokser. - Hvorfor i all verden skulle vi rote oss ned hit til dette høljet! I tussmørket klarer vi å manøvrere oss fram til et lite skjær som gir en smule ly for isen men ingen for vinden. Med en vag ide om at det er det eneste riktige, blåser vi opp gummijolla, og jeg ror inn og fester en trosse rundt den største steinen. Jeg føler meg absolutt ikke som noen Borchgrevink der jeg fomler rundt i mørket for å finne et sted å feste trossa mens jeg kjemper med å holde balansen på de sleipe steinene.

Natta blir lang og slitsom. Vi står på dekk og skyver is med båtshaken. Når de første store isklumpene slår inn i siden på Sorgenfri, minnes jeg Jeromes advarsel: Dere har et sandwichskrog, altså kun et tynt lag glassfiber på hver side av en skumkjerne, dere tåler ikke det minste slag av is. Panisk roper jeg på Johan etter hjelp - ellers synker vi! Men når isklumpene fortsetter å gnisse langs skroget og vi fortsatt flyter, skjønner vi at glassfiberen tåler mer enn vi hadde fryktet. Vi slapper av, lar bare de største klumpene flytte Sorgenfri rundt som en korkball. Utpå natta dreier vinden, og vi driver ubønnhørlig inn mot skjæret. Vi bestemme oss for å prøve bukta til Jerome igjen. Det er bekmørkt, og vi kan høre brenningene slå mot land, men vi tar det rolig. Jeg står i baugen og speider etter isfjell jeg vet er der ute, men som jeg ikke kan se.

Foran har vi montert en hvit lanterne i stedet for den røde og grønne styrbord/babord, og den gir litt hjelp når lyset reflekteres i isen. Stuptrøtte ankommer vi bukta, og nå hadde vi endelig hellet med oss: Den var nå helt fri for is. Selv om mørket skjuler en del, er dette noe av det vakreste jeg har sett på lenge. Vi får strukket en trosse forut akter, og med fare for å bli stengt inne hvis vinden skulle snu, stuper vi for første gang siden Falklandsøyene i hver vår køye, og sovner inn mens en rød, men ennå søvnig sol kryper over horisonten.

Av og til fikk vi belønning for strevet Da jeg våknet et døgn senere, og ble møtt av en skyfri himmel og 1000 pingviner som vinket og skrek til meg inne på land, virket gårsdagens strabaser og motgang bare som en vag drøm. Der satt Johan I cockpiten og inntok morgenkaffen uten votter og lue, og bød på den whiskyen vi hadde fått av kapteinen på «Valdivia» (som egentlig skulle sprettes når vi rundet Kapp Horn, men som vi bestemte oss for å ta hvis vi klarte å seile til Antarktis). Begeistringen blusset opp igjen. Når noe ubehagelig og slitsomt er gjennomført, føles belønningen etterpå ekstra søt, og belønning for strevet fikk jeg denne morgenen så det monnet.